Av Willy Tore Mørch, professor emeritus i barn og unges psykiske helse
I oktober har minst 20 ungdommer blitt mistenkt for å ta voldsoppdrag for Foxtrot. Omtrent en fjerdedel av dem er under 15 år, ifølge Lena Lindgren i en kommentar i Morgenbladet. Oslo merket det i september i år da to trettenåringer som sto på Foxtrots lønningsliste, kastet håndgranater inn i et forretningslokale.
Politikere, politi og byråkrater legger ned stor innsats i å forklare voldsbølgen blant unge og hvordan problemene kan løses. Ytre høyre individualiserer problemet og legger skylden på ungdommene. Derfra er veien kort til hardere straffeforfølgelse. Venstresiden og de fleste fagfolk peker på utenforskap, fremmedgjøring og kulturelle faktorer. I dette perspektivet er forebygging den naturlige løsningen.
Alle har sviktet
Riksrevisjonen sier i en rapport fra i sommer at «alle» har sviktet. Kommunene mangler ressurser og barnevernet er underbemannet. Løsningen har vært – og er – byråkratisk i sitt vesen: Flere fengselsplasser for mindreårige, bedre kommunikasjon mellom skole, barnevern og politi.
Og man kan tilføye: Å frata de kriminelle oppdragsgiverne verdier de har tjent, bryte opp nettverkene og finne politiske løsninger på fattigdom og psykiske lidelser i familien. Regjeringen har bevilget 600 millioner til nasjonal innsats mot kriminelle nettverk, og som strafferamme for involvering av mindreårig i kriminalitet, foreslås fengsel i inntil tre år.
Problemforståelsen og løsningene er enten reaktive eller langsiktige forbedringer av byråkrati og hjelpeapparat. Det må også gjøres, men det stanser ikke utviklingen av vold hos barn og unge. Ifølge rapporter fra politiet.
Har selv vært voldsofre
Ifølge den siste NOVA-undersøkelsen, gjengitt av Lena Lindgren, har sju av ti unge voldsutøvere vært utsatt for vold fra én eller begge foreldrene. 41 av 55 unge som var registrert med mer enn ti lovbrudd, var selv voldsofre.
Dypdykk i NOVA-rapporten viser at 24% av alle unge i fedrelandet er blitt utsatt for fysisk vold eller psykiske krenkelser i løpet av oppveksten. Barn med innvandrerbakgrunn er utsatt for fysisk vold tre ganger så ofte som etnisk norske barn, og fem år gamle innvandrergutter blir utsatt for grov fysisk vold fem ganger oftere enn guttebefolkningen for øvrig.
Disse ungene utgjør stammen blant gjengangerne, og man kan ikke forebygge noe som allerede eksisterer. Det er foreldrevolden som må forebygges, å forebygge kriminaliteten er for sent for disse barna. Disse gjengangerne må beskyttes mot rekruttering til gjentatt kriminalitet, antagelig med lukkede barneverninstitusjoner som nå er foreslått.
Men det er store kulturforskjeller. 77% av kriminelle gjengangere mellom 15 og 24 år kommer fra Somalia, Irak, Syria, Etiopia og Marokko. Vietnamesiske, tamilske og bosniske barn har på den annen side lavere kriminalitetsrate enn etnisk norske barn.
Dyrker maskulinitet
Statsviteren Almir Martin hevder i boka «Integreringen som ikke gikk seg til» at muslimske stammekulturer dyrker maskulinitet med æreskultur og fysisk avstraffelse som bidrar til ungdomskriminalitet.
For oss som har arbeidet med barn med atferdsvansker og foreldreveiledning, er ikke disse tallene noen overraskelse. Allerede i 1998 kom en rapport fra Norges forskningsråd om behandling av barn med alvorlige atferdsvansker som dokumenterer at den mest effektive form for forebygging og behandling av atferdsvansker, er foreldreveiledning.
Rapporten førte til at staten finansierte import og implementering av flere evidensbaserte foreldreveiledningsprogrammer. De er fremdeles tilgjengelige i dag og flere er kommet til.
«Vold avler vold»
Vold avler vold lyder et munnhell. Og det er riktig. Mekanismene bak er mange, men en av dem er modelleffekten.
Når barnet opplever at den viktigste rollemodellen er voldelig, legitimeres volden som problemløsningsmetode. Når barnet selv begynner å utøve vold, opplever det at volden virker. På kort sikt løses problemet, og gleden av å «vinne» trumfer samfunnets stigmatisering av barnet som voldelig.
Å bli utsatt for vold fra personer som skulle være trygge omsorgspersoner, river ned den tilknytning og tillit som måtte være der i utgangspunktet. Det fører til mangel på gode forbilder. Foreldrene blir fraværende som omsorgspersoner og noen ganger fysisk fraværende som følge av konflikt og mistro.
Mistillit til voksne og mangel på respekt for andre mennesker vokser og senker terskelen for å øve vold for å oppnå goder.
Vi kan oppdage tendensen til aggresjons- og voldsutvikling allerede i treårs alder ved å observere barnet og samspillet mellom barnet og foreldrene. Utviklingen kan stanses i de fleste tilfellene ved å gripe raskt inn med foreldreveiledning og oppfølging. Dette er helt nødvendig for å stanse voldsutøvelsen hos barn og unge.
Overordnet, strukturell forebygging og reaktive straffereaksjoner er for sent.
Foto på front: Anna Schvets, Pexels.com
Willy Tore Mørch. Professor emeritus i barn og unges psykiske helse. Det Helsevitenskapelige fakultet. Norges arktiske universitet, UiT. Mørch har arbeidet med forskning og behandling av barn med atferdsvansker, ADHD og autisme. Han har publisert en rekke vitenskapelige artikler internasjonalt og har publisert flere bøker og bokkapitler. Mørch hadde fast spalte i A-magasinet: «Livet i familien» i 2009-2010 og vært skribent i Nordlys siden 2012. Mørch mottok Formidlingsprisen for fremragende formidling av forskning og fagkunnskap i 2010 fra Det helsevitenskapelige fakultet UiT, og fikk Åse Gruda Skards pris for popularisering av psykologisk kunnskap i 2011 fra Norsk Psykologforening.
Agenda Fredrikstad 