Agenda Fredrikstad

Av: Knut Johansen

17. november 2025 stiller Roger Johannessen spørsmål om hvorvidt vi burde bidra til et samfunn der tro er en drivkraft. Svaret er et rungende nei. For å forklare hvorfor det er slik, er jeg tvunget til raskt å gjennomgå litt av kristendommens historie frem til nå. Grunnen til dette er at manglende kunnskap om Bibelen og dens historie gjør det umulig å debattere saklig når prester og andre troende argumenterer med Bibelen i hånd.

Landet må styres av kunnskap ikke av tro.

Luther hatet mange

I Norge dominerer den Den Norske Kirke, eller «Den Evangelisk Lutherske Kirke». Vår folkekirke er langt på vei basert på tekster etter Martin Luther. Luther var en mann som snakket mye om hat. Mest av alt hatet han jøder, katolikker og kvinner.

Om kvinner skriver han mye, blant annet dette: «Kvinnene mangler legemsstyrke og åndsevner. Mangelen på styrke gjør ikke noe, fordi mennene forsørger dem. Åndsevner skulle vi ønske de hadde, men vi er nødt til å tåle dem slik de er». Dette sitatet er hentet fra Luthers etterlatte skrifter (Tischreden 3).

Når det gjelder jødene anbefalte Luther at man skulle brenne deres hus og deres synagoger. Deretter skulle de jages ut av landet som gale hunder, og man skulle ikke vise dem noen barmhjertighet. Luther mente at Jødene skulle behandles på samme vis som innbyggerne i Gaza blir behandlet i dag.

Luther skriver også mye om å fise på paven, og han mente at tyranni var den beste styreform. Luther var en ond, hevngjerrig og hensynsløs mann. Jeg kunne bokstavelig talt fylle mange bøker med slike skrekkhistorier relatert til mannen som har gitt vår «Folkekirke» sitt navn og mye av dens trosgrunnlag.

Keiseren ordnet opp

I tillegg til «sjarmtrollet» Luther, er vår «folkekirke» basert på fire bekjennelsesskrifter som heller ikke på noe vis har noen relevant betydning for vårt samfunns utvikling i dag.

Eksempelvis er de nikenske bekjennelsesskriftene basert på kirkemøtet i Nikea i år 325. Der ble den tids sentrale religiøse ledere samlet av keiser Konstantin Den Store.

Konstantin var en praktisk herremann. Han ville ha et stabilt og enhetlig rike. Derfor utøvde han politisk og økonomisk press for å tvinge de kranglevorne religiøse lederne til å bli enige ned til den minste detalj om hva alle heretter skulle tro på, enten de ville eller ikke.

Keiseren måtte ty til «pisk» for å avgjøre en årelang fiendtlighet knyttet til uenighet om blant annet substansen i «Den Hellige Treenighet». Spesielt motvillige var de helenistiske jødene. Noen ville blant annet ha med Jomfru Maria som en del av den hellige treenighet.

Snakk om optimister; en kvinne som en del av selve guddommen var aldri aktuelt.

Utfallet av keiserens autoritære fremgangsmåte ble belønnet med de tekster som ligger til grunn for det de fleste kristne tror på i dag. Det er disse tekstene prestene som svarer Roger Johannesen, refererer til i sitt svar til ham.

Politisk hensiktsmessig

Grunnlaget for den kristne tro er ikke annet enn det som var en hensiktsmessig politisk løsning tvunget gjennom av en keiser i år 325. Hvorfor skulle dette være en drivkraft i vårt samfunn i 2025?

Det er greit å vite at keiser Konstantin på det aktuelle tidspunkt fremdeles ikke selv bekjente seg til kristendommen. Det var altså en hedning som tvang gjennom sentrale deler av tekstene man kan finne i den festlige boken ved navn «Vedkjenningsskriftene til Den norske kyrkja». Denne boken burde leses grundig hvis du har veldig lite å gjøre.

Så til selve Bibelen. De synoptiske evangelier er evangeliene etter Markus, Matteus og Lukas. Foran meg på skrivebordet har jeg en bok som viser disse evangeliene synoptisk fremstilt. De aktuelle evangeliene skal alle beskrive nøyaktig den samme fortellingen om Jesu liv. Det gjør de ikke, noe som kommer tydelig frem når tekstene kan leses parallelt sammenfallende kronologisk.

Evangeliene ble skrevet mellom 60 og 120 år etter at Jesus døde på korset. Sannsynligvis hang han aldri på et kors, men av praktiske årsaker på to bjelker formet som en X. Hvem han var og hva han representerte i sin samtid, hersker det stor uenighet om. Fakta er at selv ikke de som skrev evangeliene maktet å beskrive hendelsene i Jesu liv likt.

Sannheter har kort levetid

De synoptiske evangeliene vektlegger først og fremst Jesus som en profet, ikke som en guddommelig figur. Dette fører oss til det som kalles «Det synoptiske problem». Hvis man sammenligner evangeliene etter Markus, Lukas og Matteus vil man raskt oppdage at de er veldig like, men ikke helt.

Spørsmålet er hvorfor det er slik? Grunnen er sannsynligvis at det eldste evangeliet, Markusevangeliet, var utgangspunktet for Lukas og Matteus da de skrev sine evangelier. Problemet var at tiden hadde gått, og at samfunnsliv og politikk stadig endrer seg.

Sannheter har ofte korte liv også i bibelsk sammenheng. Hvorfor skulle vi finne relevans i bibelske tekster tusenvis av år etter at de ble skrevet, når de måtte endre tekstene jevnt og trutt allerede den gang de bibelske tekster ble nedskrevet?

Hvis man gidder å bedrive eksegese (en systematisk vitenskapelig forskning på bibeltekster), noe de debatterende prester har hatt gleden av, vet de som jeg, at kun én enkel setning i bibelen kan stamme fra flere forfattere.

De samme tekstene ble redigert og endret videre gjennom historien alt etter sin samtids politiske behov, og de blir fremdeles tolket på nytt i dag.

Bibelen endres stadig

Senest ble vår norske bibel «revitalisert» i 2011. Det samme skjedde i 1978 da en ny utgave av bibelen kom ut, begge versjoner er basert på 1930 utgaven, men er i dag bort imot ugjenkjennelige. I 1978-oversettelsen legger Bibelselskapet vekt på sin egen «tolkning» av tekstenes betydning, og det er nå tidvis vanskelig å gjenkjenne grunnteksten.

Poenget mitt er at Bibelen endres hele tiden, og har endret seg jevnt over flere tusen år.

Selv om den hadde vært den samme gjennom historien, ville den fremdeles ikke hatt betydning for oss i 2025. Ikke bare har man endret den konkrete betydningen av Bibelens grunntekster, man har faktisk også fjernet store deler av Bibelen når samtidens virkelighetsforståelse ikke kunne akseptere de aktuelle tekstenes innhold.

Mye av det stoffet som ble fjernet, er samlet i boken «Apokryfene- Bibelens Deuterokanoniske skrifter».

Det som en gang var sannheter folket måtte tro på for å unngå kirkens straff, ble til slutt så irrelevante at man rett og slett fjernet store deler av den opprinnelige Bibelen. Boken var ikke mer hellig enn at dette var helt greit for de som kunne slå mynt på endringene.

Det startet med Abraham

Avslutningsvis må vi innom hva som startet det hele.

For snart 4.000 år siden hevder noen at det levde en mann ved navn Abraham. Han skal ha vært barnebarn av Noa. Noa er viktig for de kristne, men han er også viktig for muslimene. Grunnen er at Noah, i tillegg til å være en sentral figur i Bibelen, også regnes som en av Islams profeter.

Den så du nok ikke komme? Kort sagt er det slik at kristendom, jødedom og islam har samme utgangspunkt. Dette felles utgangspunktet er Abraham, en mytisk figur, som holdt sau, og som sannsynligvis aldri har eksistert. Derfor kaller vi disse religionene «De Abrahamittiske religioner».

Abraham var møkk lei alle gudene folk dyrket på hans tid. Han ville begrense galskapen til en enkelt gud, og derfor fant han opp sin egen. Etter den tid har de troende brukt det de har hatt for hånden til å slå hverandre, og de som har stått i veien for dem, i hjel. Til tross for at disse religionene har samme historiske opphav, har de ingen respekt for hverandre.

Autoritære og maktsyke

Grunnen til fraværet av respekt er at mennesker som bærer med seg en selvhøytidelig guddommelig overbevisning om at de besitter den eneste absolutte sannhet, uten unntak ender opp med å bli autoritære maktsyke menn, som naturlig nok har mange likhetstrekk med den gud de har hentet inspirasjon og meninger fra.

Om Det gamle testamentet kan mye sies, men kortversjonen er at hele tekstsamlingen er fullstendig uten betydning for moderne mennesker.

Jeg har lest gjennom hele Bibelen mange ganger. Den er en voldelig og hensynsløs bok, som gjennom hele sin historie har tjent makten som et verktøy for å undertrykke mennesker slik at et styrende mindretall har kunnet nyte privilegier som folk flest aldri kunne drømme om.

Og det er religion som et maktmiddel som må nøytraliseres, ikke personlig tro. I dag kan vi høre fra troende at kvinner burde bære frem barn som er resultat av en voldtekt. Vi ser at konservative kristne nasjonalister går på barrikadene med Bibelen i hånd. De skal stanses, ikke støttes.

Vi trenger et sterkt velfungerende liberalt demokrati, ikke et teokrati. Målet med denne teksten er å vise at tro og religion som en politisk maktfaktor burde tilhøre fortiden. Nå må vi videre.

Foto på front: Joao Ricardo Januzzi, pexels.com

Knut Johansen (63) er oppvokst på Christianslund. Han har studert kristendom og historie. Frem til 2016 arbeidet han som autodidakt konseptutvikler og freelanser for de fleste store forlag, samt investorer og medieaktører i Norge og i utenlandet. over en periode på 30 år har Knut Johansen produserte dataspill, bøker, barnekonsept, animasjon, 3D og multimedia og store lojalitetskonsept.