Agenda Fredrikstad

Det blir verre og verre å få svar fra dem som sitter ved makten. Vi ser det i hele forvaltningen: I kommuner, fylkeskommuner og på Stortinget, i departementer, etater og direktorater. Vi opplever at politikere og ansatte i forvaltningen nekter å svare på spørsmål som borgerne har krav på å få svar på. Jeg får hele tiden henvendelser fra journalister som har vanskelig for å få innsyn i forvaltningens dokumenter.

Skygg unna PR-folket

Samtidig har politikere og byråkrater – og andre som har råd til å betale kostnadene – ansatt PR-rådgivere som skaper et inntrykk av at politikk og forvaltning er åpen og  tilgjengelig. I virkeligheten står PR-rådgiverne i veien for dem vi har krav på å få i tale, og nå er det snart flere PR-rådgivere enn journalister.

Jeg har alltid sagt til journalister at de skal nekte å snakke med PR-folket! Det er greit at de legger til rette for samtaler med ledelsen. Men det er de som treffer og er ansvarlig for beslutningene, journalistene skal snakke med. Det er kun «makta» man kan stille oppfølgende kritiske spørsmål. PR-rådgivere kan ikke si mer enn de har blitt fortalt at de kan si.

Taushetens arroganse

Mens hele Norge ventet spent på om det ble en løsning på budsjettkrisen, løp politikerne rundt og proklamerte at de ikke hadde noe å si. Selvfølgelig forstår vi at det pågår en prosess som krever en viss tilbakeholdenhet, men politikerne viser oss gang på gang at de ikke forstår nødvendigheten av å kommunisere med borgerne, velgerne og skattebetalerne.

Det hadde ikke vært farlig å forklare velgerne hvor saken står, hvor langt partiene står fra hverandre og hvilke saker som byr på de største vanskelighetene. Det hadde skapt forståelse for saken og tillit til politikerne. Nå skryter flertallspartiene av sine seire på hver sin kant – og gjør seg til latter etter en merkelig budsjettprosess.

Taushetens arroganse preger politikere og politiske partier – og har bredt seg langt inn i forvaltningen. De lekker alltid bare det lekreste, og de vil vi skal ta imot det uten å stille spørsmål.

Partitausheten

Formelt er de politiske partiene private organisasjoner som vi ikke har lovregulert innsyn i. Men det er partiene som rekrutterer og forbereder dem som skal styre landet. Derfor er det av offentlig interesse for velgerne hva som foregår på innsiden i partiene. Dessuten finansieres partiene i stor grad av borgerne og skattebetalerne.

Kommunikasjonen mellom politikere og velgerne går gjennom mediene. Det er journalistenes oppgave å stille kritiske spørsmål til politikerne og forvaltningen – og ikke gi seg før man har fått svar.

En taus varaordfører

Med stigende undring er vi vitne til at byens nye varaordfører, Ole Johan Lakselv, ikke har stilt opp i et bredt portrettintervju i lokalpressen. Få vet hvem den nye varaordføreren er, vi har ikke kjennskap til hans oppvekst og bakgrunn, hans utdannelse og kompetanse, hans arbeidserfaring og politiske bakgrunn.

Å stille disse spørsmålene er ikke grafsing i varaordførerens privatliv, men aktuell informasjon om en person som er valgt til Fredrikstads neste høyeste tillitsverv, som skal forvalte pengene våre – som vi dessuten honorerer med over en million kroner!

Vi overlater ikke penger og avgjørelser til en vi ikke kjenner. Derfor har vi krav på å få vite hvem varaordføreren er. Vi vil ikke nøye oss med nid-diktene hans (dikt som uttrykker hån og spott). Vi har kort og godt krav på å få vite hvem mannen er.

Laabak nekter å svare

Lørdag 6. september publiserte jeg en artikkel på Agenda Fredrikstad med tittelen «Godt valg» der jeg stilte spørsmål til Bjørnar Laabak om hvorfor han ikke hadde satt foten ned for partifelle Leif Eriksens misbruk av konas HC-kort. Da jeg oppfordret Bjørnar Laabak til å svare, fortalt han meg at han aldri kommer til å svare på noe jeg skriver.

La meg minne om følgende: HC-misbruket ble avdekket i Dagbladet 21. april i år. Eriksens tidligere partifelle Anita Nock hevdet på sin FaceBook-side at misbruket kan ha pågått i 15 år. Hvis det er tilfelle har Eriksen unndratt store beløp i bompenger og parkeringsavgift.

Leif Eriksen innrømmet misbruket, valgte å trekke seg som leder av Fredrikstad Fremskrittsparti, men valgte å fortsette som styreleder i Frevar, et høyt honorert og betrodd verv.

Trenger en forklaring

Nettopp derfor må vi kunne kreve at Bjørnar Laabak svarer på hva han visste. Vi trenger en forklaring. Selv om det ikke er lovbestemt at politikere skal svare på (muntlige) spørsmål fra offentligheten, står ikke en politiker fritt til å unndra seg å svare på relevante og saklige spørsmål fra offentligheten.

Bjørnar Laabak har vært Fremskrittspartiets gruppeleder i mange år, sittet i formannskapet, vært byens varaordfører og sitter nå på Stortinget. Jeg gjentar derfor spørsmålet: Hvorfor satte du ikke foten ned for HC-misbruket?

Politikere skal ikke leve i skjul i partiet, de skal være tilgjengelig for offentligheten – for borgerne, skattebetalerne og velgerne. Nå kan det se ut som Laabak og Eriksen beskytter hverandre. For å ta livet av en slik tanke, bør Laabak svare på spørsmålet om hvorfor han ikke satte foten ned for Leif Eriksen.

Ikke vemmelig

Skal man opprettholde tillitsforholdet mellom politikere og velgere, må vi kreve full åpenhet om HC-saken. Fredrikstad Fremskrittsparti synes imidlertid å leve etter den oppfatningen at bare vi holder «tett», glir det over! 

Velgere, opposisjonen og mediene må sørge for at denne alvorlige saken ikke går i glemmeboken! Det politiske miljøet i Fredrikstad kan ikke for alvor mene at det greit at Leif Eriksen kan fortsette i et betrodd og høyt honorert tillitsverv! 

Alle kan gjøre feil og alle fortjener en ny sjanse! Det skal ikke være en klisje. Men først må politikeren vise offentligheten at man tar ansvar for sine handlinger, ikke bare over for partiet ved å gå av som leder, men overfor velgerne ved å trekke seg fra betrodde stillinger. Først etter at man har trådt til side og «strafferunden» er unnagjort, kan man legge ut i løypa igjen. Det er slik man respekterer folkestyret!

Ekkokammeret

Ytringsfrihet og en fri presse er to grunnleggende forutsetninger for demokratiet. Men stadig flere politikere synes det er mer bekvemt å henvende seg til velgerne gjennom sosiale medier der de ikke blir belastet med «vanskelige» spørsmål fra nesevise journalister. Det er en farlig utvikling for demokratiet. 

Politikere som nekter å uttale seg for å unngå debatten, skader folkestyret og gjør politikken lite relevant for velgerne. Derfor må vi kunne kreve at politikerne også svarer på spørsmål de helst ikke vil svare på.

Foto på front: Moose Photos, via Pexels.com