Dersom store industrikonsern klarer å spare energiforbruk gjennom forskjellige tiltak, foreslår administrerende direktør Øivind Hansebråten i Raufoss industripark og administrerende direktør Sverre Gotaas i Herøya industripark at bedriften eller konsernet skal kunne sette en tilsvarende energimengde i en «bank» til senere bruk.
Frykten deres er at nye storforbrukere som Datasentre eller batterifabrikker, skal stikke av med den strømmen de ikke bruker!
Kan ikke lagres
Det er mulig det kommer som en nyhet på direktørene, men strømproduksjonen er altså slik at når strømmen først er produsert, må den ut til brukerne. Man kan med andre ord ikke sette strømmen i en bank for fremtidige behov. Den eneste realistiske måten å spare hydroelektrisk kraft på, er å la den ligge i reservoarene. Altså ikke produsere mer strøm enn nødvendig for å dekke det prioriterte forbruket.
De to direktørene mener at viljen til å sette i gang sparetiltak vil være dårlig dersom de ikke får et insentiv gjennom et løfte om tilsvarende mengde strøm senere.
Det hadde vært gøy om de to kunne forklart oss hvordan de tenker at dette skulle gjøres rent praktisk! Det er nemlig ikke slik at dersom vi skrur ned effekten på panelovnene og stenger av rom som ikke brukes, og på den måten kanskje sparer 2-300 kWh i løpet av en måned, så kan jeg ringe elverket på en hufselig og kald marsdag og kreve å få den oppsparte strømmen tilbake, for å få temperaturen over 20 grader i stua!
Niks! Den strømmen er allerede brukt av storforbrukerne i industrien, enten det gjelder kunstgjødselproduksjon på Herøya, eller betjening av datagiganter som Microsoft eller Google.
Det insentivet vi huseiere får ved å spare på strømmen, er noen kroner mindre på fakturaen fra leverandøren, som raskt spises opp av økte avgifter og nettleie.
Kraftkrevende industri
Nå er det slik at de store forbrukerne av strøm, det som til nå har vært kalt «kraftkrevende industri», i all hovedsak har inngått langsiktige avtaler med strømselskap om leveranser både i forhold til energimengde og pris. De kan altså fortløpende måle hvor høyt forbruk de har reelt sett i forhold til de kontraktene de har inngått.
De er altså en smal sak for bedriftene å vurdere hvordan energibesparende tiltak slår ut, og hvor mye de sparer.
Men det de ellers så observante medlemmene av E24-redaksjonen glemte helt å spørre de to bedriftslederne om, er hvordan de så for seg at dette skulle gjøres, og hvorfor ikke disse bedriftene skulle være fornøyde med en lavere strømregning, som alle oss andre. Og at de, som oss andre, skal glede seg over å få være med på det grønne skiftet og gjøre Norge til et mer miljøvennlig land, og et foregangsland for bærekraftig energiproduksjon!
En kommersiell vare
En måte å gjøre det på, hadde selvsagt vært å inngå en ny fastprisavtale med lavere forbruk og dermed lavere pris, men slik er ikke kraftmarkedet innrettet. Etter at elektrisk kraft ble en kommersiell vare tidlig på 1990-tallet, er det klart at det skal produseres så mye som mulig og selges til en så høy pris som mulig, slik at utbytte for krafteierne og produsentene blir størst mulig.
Og krafteierne – det er jo kommuner og fylkeskommuner og staten. Eller oss selv, får vi vite! Men det er jo svært få kommuner som driver med egen produksjon av kraft. I beste fall har de kjøpt aksjer i produksjonsselskap som gir utbytte en gang i året. Eller er medeiere gjennom en konsesjonsavtale med et produksjonsselskap, som er i stand til å bygge ut og drive kraftproduksjon av et drivverdig vassdrag.
I Norge er det nemlig slik at all utbygging av vassdrag som skal produsere mer enn 1 megawatt (MW), må ha konsesjon, eller tillatelse fra myndighetene til å bygge ut vassdraget. I konsesjonsvilkårene slås det fast hvilke hensyn som skal ivaretas i forhold til miljøvern, for å sørge for at inngrepene i naturen blir så få og lite merkbare som mulig.
Konsesjoner gis ofte med evigvarende virkning, eller eksempelvis 99 år. Deretter gjelder regelen om hjemfallsrett, eller at retten til utbygging av vassdraget går tilbake til kommunen hvor det ligger.
En trygg inntektskilde
Med prisene på strøm de siste årene, er dette er trygg, god og sikker inntektskilde for kommunene. Noen har riktignok latt seg friste til å selge seg ut for å få en kortsiktig gevinst til å dekke inn uforutsette utgifter på budsjettet, men det er en kortsiktig strategi, og vil nesten utelukkende gi tap sett over et lengre perspektiv.
Men uansett vil de aller fleste som er involvert i kraftproduksjon, være for å selge strømmen til en best mulig pris. Det gjelder kommuner som har utbyggbare kraftressurser, selskap som er i stand til å bygge ut og produsere kraften, mellomselskaper som formidler avtaler om strømleveranse, selskaper som bygger ut og drifter kraftnett, meglere som selger kraft internasjonalt, og staten som tar betalt gjennom avgifter.
I tillegg kommer politikere som mener at strøm er en ordinær vare som vi selvsagt skal utnytte maksimalt. Alle disse er mer eller mindre bevisst en del av det jeg kaller «kraft-lobbyen,» som argumenterer for at kraften skal selges til høyest mulig pris, uansett om det er nordmenn eller utlendinger som kjøper kraften. Det er dem regjeringene kaller «eksperter,» og er dem regjeringen søker råd hos i kraftspørsmål.
Markedskreftene kan justeres
I tredje kvartal 2022 nådde strømprisen til forbruker i Norge 3,17 kroner pr. kWh (inkludert nettleie og avgifter). Fremdeles argumenterte både statsminister Jonas Gahr Støre og energiminister Terje Aasland med at dette var en pris som markedet styrte, og at det var slik en markedsøkonomi skulle fungere.
Det fungerte i stedet som en rød klut på velgerne, og etter hvert ble regjeringen tvunget fra skanse til skanse, og måtte til slutt innføre strømstøtte og foran valget sist høst lansere Norgespris, eller en fastpris på strømmen. En løsning de bare noen måneder tidligere hadde sagt var umulig å innføre!
Igjen etter råd fra «kraftlobbyen,» som baserer seg på at strømprisen er så komplisert og sammensatt at svært få forbrukerne tar seg tid til å sette seg inn i den og aksepterer at slik er det bare. Men reaksjonen fra forbrukerne mot Arbeiderpartiet var så sterke at partiet fryktet at stortingsflertallet var i fare. Og da var plutselig mulighetene både for strømstøtte og Norgespris tilgjengelige!
Billig strøm til Google
Men utspillet fra våre «admdirrer» peker imidlertid på et åpenbart problem: Dersom Norge både skal forsyne sin befolkning med strøm til oppvarming av hus og leiligheter, til lading av en stadig mer elektrifisert bilpark og kollektivtransport, forsyne Europa med billig strøm og til slutt levere strøm til kraftkrevende industri i en skala vi aldri tidligere har sett, blir det snart strømmangel.
Eksempelvis har Google gjennom et utbyggingsselskap søkt om 480 megawatt til et datasenter i Våler. Det er det samme som 200 000 boenheter bruker. Mesteparten av denne kraften skal brukes til å kjøle ned anlegget.
Det er ikke antydet hvor mange permanente arbeidsplasser et slikt anlegg vil gi, men erfaringer fra lignende anlegg tyder på at det neppe når hundre. Slike anlegg er altså voldsomt kraftkrevende og gir liten effekt i forhold til arbeidsplasser. Når store internasjonale konsern likevel vil etablere seg i Norden, er det fordi vi fortsatt har en relativt sett rimelig strømpris i forhold til resten av Europa.
Spørsmålet blir da: Skal Norge satse på den type utbygging som legger beslag på mye av vår kraftproduksjon? Regjeringens svar er at det skal vi, men da må vi produsere mer strøm. Havvind er det minst kontroversielle, men også det klart dyreste alternativet. Da blir det viktig å spørre seg selv om det fins alternativer som kan gi en økt produksjon som ikke krever så store investeringer?
Noen ideer og forslag
1. Øke effektiviteten på eksisterende kraftverk, som er gamle og umoderne. NVE anslår at med ny teknologi og toppmoderne maskiner kan produksjonen økes med seks – syv terrawattimer (tWh).
2. Gjøre overføringskablene bedre isolert, slik at mindre strøm forsvinner under transport. Øker produksjonen med 1 tWh på utland og 8 tWh på innland.
3. Gi støtte til borettslag og huseiere som vil montere solceller på tak og andre egnede steder, og gi støtte til strømsparing i boliger. Potensiell innsparing på 10 – 20 tWh. En samlet innsparing på nærmere 40 tWh, eller 10 tWh mer enn det regjeringen regner med å produsere fra havvind i 2040. For orden skyld; 1tWh eller terrawatttime er en milliard kilowattimer!
4. Gjøre noen tøffe prioriteringer av hvem som skal få kjøpe den offentlige strømmen. Skal vi prioritere enorme datasentre, som etter byggefasen bare har et fåtall ansatte?
5. Legge inn betingelser for å gi strøm til slike anlegg, slik at utbygger må lage opplegg for å utnytte kjølevann/luft til praktiske formål som oppvarming, gartnerier, fjernvarme og lignende.
Men noen strømbank blir det vel neppe på våre administrerende direktører. De må nok nøye seg med de samme insentiver som oss andre!
Agenda Fredrikstad 