Kan man si noe om tro uten å begrunne det med Bibelen?

Av Bent Erik Hodnebrog

Takk, Roger Johannessen, for et ærlig og personlig innlegg i debatten om religion i den offentlige sfæren. Jeg har erfaringer som ligner på det du beskriver. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor jeg ble prest og jobber i Den norske kirke, og ikke ble ateist som tar avstand fra kirken. Jeg har ikke noe godt svar på det.

Men jeg vet at det har vært viktig for meg å ta avstand fra svart-hvitt-guden, innenfor-utenfor-guden, himmel-helvete-guden, snill-slem-guden, den guden som ligner en sint gammel mann med langt skjegg og har en lang pekefinger.

Denne guden er skapt av vår egen oppvekst, vår erfaring med våre omsorgspersoner, vår omgangskrets, forkynnelse og formidling i vår barndom og ungdom. Denne guden ligner det som Freud ville kalle «overjeget» eller «super-ego.»

Et destruktivt gudsbilde

Og jeg samstemmer i Johannessens empati for barn som opplever denne type forkynnelse.

Dessverre har mange velmenende kristne ikke tatt et oppgjør med sin egen frykt og sitt eget behov for å dømme, og dermed ukritisk formidlet et destruktivt gudsbilde til sårbare barn og ungdommer, slik Johannessen beskriver. Tekster som er beregnet for voksne, reflekterende mennesker, er til tider blitt brukt på en konkret måte for å skremme barn til en «korrekt» oppførsel.

For meg har det vært viktig å bli sint, og konfrontere Gud med mine erfaringer, og det har åpnet for noe nytt, for et nytt rikere gudsbilde. Mer om dette senere.

Tro er en livsanskuelse

Bør vi bidra til et samfunn der tro er en drivkraft? Spør Johannessen videre.

Jeg kjenner behov for å se på definisjonen av begrepet «tro». Hvis man med tro mener ukritisk underkastelse av fantasifigurer eller av overjeget, så er jeg helt på linje med Johannessen.

Men tro er for meg noe helt annet. Tro er en livsanskuelse, en forståelse av virkeligheten og et sett med verdier og normer som mennesker bygger sine liv på. Det er en dyp vurdering av hva som er viktig og hva som er mindre viktig i livet.

Alle har en livsanskuelse, en forståelse av virkeligheten. Rasjonalitet er bare en del av virkeligheten. Vitenskapen kan bare si noe om det som kan måles. Men det finnes mye som ikke kan måles.

Kjærlighet er et eksempel på det. Man kan vel for så vidt telle antall klemmer og sikkert måle elektriske impulser i hjernen, men det sier ingenting om hva kjærlighet er og hva kjærlighet gjør med oss mennesker. Og begreper som mening, håp og rettferdighet lar seg ikke vitenskapelig begrunne.

Følelser, kroppsfornemmelser og instinkter er ikke rasjonelle, men de finnes likevel og de er ikke mindre sanne av den grunn. Faktisk kunne vi alle bli klokere hvis vi tok oss mer tid til å lytte til våre egne følelser og til kroppens egne signaler. Når vi favoriserer det kognitive og det rasjonelle, går vi glipp av mye verdifull informasjon om oss selv.

Et konkurransesamfunn

Hvis vi legger kun vitenskapen til grunn for vår forståelse av livet, så er det vel Darwin som forteller oss hva livet handler om, nemlig overlevelse av den mest tilpassede. Det viktigste er å få spredd genene sine mest mulig. Dette gir jo et konkurransesamfunn som ikke akkurat bidrar til mindre vold og lidelse.

På den annen side har vi mye kunnskap om konsekvenser av handlinger, men vi handler likevel annerledes enn det vi vet vi bør med tanke på egen helse, økonomi og sosialt liv, for å nevne noe. Er ikke det irrasjonelt?

Men også den areligiøse humanismen holder frem verdier og normer som et samfunn bør bygges på. Et fellesskap av nasjoner med ulike trosretninger og livssyn har gitt oss blant annet menneskerettighetene og internasjonale domstoler. Hvor kommer disse verdiene fra? Fra vitenskapen? Fra kunnskap?

Presteutdannelsen

Jeg er glad for at utdanningsinstitusjoner som utdanner mennesker til kirkelig tjeneste, underviser i kildekritikk og maktkritikk. Presteutdannelsen har mange fag som setter kristen tro i en vitenskapelig ramme. Og religionskritikk er avgjørende for vårt samfunn, derfor er jeg takknemlig for debatten her i AgendaFredrikstad.

Og på samme måte som det er viktig med religionskritikk, burde vi kanskje alle gå igjennom vår egen livsanskuelse. Hvilke verdier ligger til grunn for våre standpunkt og våre meninger? Hva er det vi dypest sett mener og tror?

Tilbake til åpningsspørsmålet: Går det an å si noe om tro uten å begrunne det i Bibelen?

Hvis vi ser for oss et maleri, et kunstverk, kan vi da si noe om kunstneren som står bak? Vi må jo først bestemme oss for om det er en kunstner eller om bildet er blitt til av seg selv. Så kan vi se på fargevalg, penselstrøkene, motiver og tematikk.

Hvis vi i tillegg har et navneskilt og en tittel, så kommer vi ganske langt, men vi finner ikke kunstneren selv i maleriet, likevel er kunstneren til stede i vært eneste penselstrøk.

Hvis Gud er skaperen

Slik ser jeg for meg verden. Ved å se på sol, stjerner og planeter; hav, himmel og regn; planter, dyr og bakterier; kvarker og protoner, så kan vi vitenskapelig si noe om hvordan alt henger sammen med alt, fra det minste elektronet i bane rundt protonet, til planetene i bane rundt sin sol langt der ute i universet.

Vi kan mene at dette er skjedd ved en tilfeldighet. Men vi kan også tro at dette er blitt til med hensikt. Hvis vi tror at Gud er skaperen av dette universet, så er Gud til stede i vært eneste penselstrøk, og hver skapning forteller om Guds herlighet. Skaperverket er finstemt og vakkert. Men verden rommer likevel ikke hele skaperen.

Mennesker har gjennom alle tider hatt erfaringer som er uforklarlige. Disse erfaringene kan avskjæres enten som ren fantasi eller som tilfeldigheter. Men det kan være at disse erfaringene vitner om noe som ennå ikke er beskrevet av vitenskapen.

Myter og livsvisdom

Spørsmålet blir da hvordan man skal tolke disse erfaringene. Opp gjennom historien er erfaringene blitt til myter. Mytene har aldri vært ment å forstå bokstavelig. Mennesker har ikke nødvendigvis trodd på de figurene som beskrives i mytene, men i møte med det som er vanskelig å sette ord på, så bruker mennesket bilder og symboler. Mytene er derfor ikke historiske, men de inneholder likevel livsvisdom.

Etter opplysningstiden har vi blitt stadig mer konkrete i vår forståelse av tekster og av historien. Kognitiv kunnskap har trumfet en dypere visdom. Derfor forstår vi ofte gamle tekster feil. Vi forventer at historiske tekster skal følge moderne kriterier for kildebruk og gjengivelse av fakta.

Og dersom tekstene inneholder elementer som ikke stemmer overens med moderne tankegang eller ikke lar seg bekrefte gjennom andre samtidige kilder, så avfeies tekstene. Men bibeltekstene snakker ikke primært til hodet, de snakker til hjertet vårt og til det innerste i oss. I vår tid etter opplysningstiden har vi kanskje mistet noe av evnen til å lese symboler og bilder.

Ikke alt konkret og historisk

Bibelen inneholder 66 bøker med ulike forfattere og ulike sjangere. Det er ikke hensikten med boken at alt skal forstås konkret og historisk. Men bibelen setter disse uforklarlige erfaringene inn i en ramme. Og det brukes bilder og fortellinger som taler til det innerste i oss og bidrar til livsmestring.

Rent historisk og vitenskapelig må man anerkjenne at det skjedde noe i Midtøsten rundt år null. Det finnes historiske kilder som beskriver en person ved navn Jesus også utenfor Bibelen selv.

Det er et faktum at dette var starten på en ny religion som relativt raskt spredde seg til hele Romerriket. Bare i løpet av 300 år ble det den største religionen i området. Det var først med keiser Konstantin at kristendommen ble en favorisert religion.

I mellomtiden var det det forbudt å være kristen, til tider ble man forfulgt og drept for sin tro. Det er irrasjonelt at mennesker da velger å tro på Jesus, siden man risikerer å bli drept, med mindre kristen tro faktisk hadde en frigjørende kraft ved seg.

Påvirket av opplysningstiden

Mye har skjedd i verden siden den gang, ikke minst i kirken. Også kirken er blitt påvirket av opplysningstid og rasjonalisme, også kirken har til tider formidlet tekster med konkret betydning fremfor å se den sjelelige eller åndelige betydningen av tekstene. Også noen av kirkens menn og kvinner har misbrukt sin definisjonsmakt for å skaffe seg kontroll og utøve makt.

Det er ingen kristne, hverken nå eller opp gjennom tidene, som er helt perfekte.

I dag tenker jeg at Bibelens mange fortellinger bidrar til livsmestring og til å legge et verdigrunnlag for livet. Det er en del av vår felles kulturarv. Det handler om kjærlighet, fellesskap, rettferdighet, fred, forsoning, kampen mellom det gode og det onde, osv.

Så er det ikke alle tekster som er egnet til å formidle til sårbare barn og unge. Men når vi blir voksne, da har vi alle et ansvar for å bearbeide våre erfaringer fra oppveksten, vår opplevelse med familie og våre omsorgspersoner, vårt overjeg, slik at vi lærer å snakke sant om livet, om oss selv og om hverandre. På sitt beste er kirken et sted hvor en slik prosess er mulig.

Foto på front: John Mark Smith, Pexels

Bent Erik Hodnebrog er 47 år, oppvokst i Grimstad. Bor i Våler i Østfold. Utdannet Cand. teo.l fra Menighetsfakultetet i 2004. Gjennomført kandidatstudiet i kirkemusikk ved Norgens Musikkhøgskole i 2007. Jobbet lenge som kantor. Ordinert prest i 2021.