Agenda Fredrikstad

Av Halvor Nordhaug

Det er verdifullt og nødvendig å føre et åpent ordskifte om kristen tro. Men da bør det skje med basis i kunnskap og med et ønske om forstå hvorfor de troende tror og mener som de gjør. En slik holdning preger ikke Knut Johansens innlegg som kom på trykk i Agenda Fredrikstad 3. desember.

Hans bidrag er gjennomgående preget av polemikk og et ensidig negativt syn på kristen tro og hva kirken har utrettet gjennom historien. Han fyrer av mange bredsider, men plassen tillater ikke at alt kan kommenteres. Men la meg nevne et par punkter.

Var Jesus guddommelig?

Johansen har studert kristendom på akademisk nivå. Likevel fyrer han av følgende kraftsats: «De synoptiske evangeliene vektlegger først og fremst Jesus som en profet, ikke som en guddommelig figur.»

Dette er, for å si det varsomt, en polemisk og grov forenkling. Synet på hvem Jesus var, forelå selvsagt ikke ferdig utformet rett etter oppstandelsen og avslutningen av hans jordiske liv. Det er heller ikke fullt utformet i de tre første evangeliene (de synoptiske evangeliene): Markus, Matteus og Lukas. Men det å hevde at disse evangeliene ikke så på Jesus som «en guddommelig figur» er en uredelig gjengivelse av tekstene.

Problemet med Johansens påstand er at Jesus i disse tre evangeliene helt åpenbart fremstilles som noe mye mer enn en profet. Ikke en gang hans motstandere bestred at han helbredet, og også gjorde mange andre undere.

Av enda større betydning er det at han tiltok seg den guddommelige myndighet å tilgi mennesker deres synder. Han kunne stille stormen og vekke opp døde, og han ble også selv oppvakt fra de døde. Det er derfor helt åpenbart at både Markus, Matteus og Lukas så på Jesus som noe langt mer enn bare en profet.

Når vi kommer til det senere Johannes-evangeliet, som trolig er skrevet rett før år 100, er det ikke lenger noen tvil om at Jesus hadde sitt opphav hos Gud fra evighet av. Det holder lenge bare å lese de første versene av første kapittel.

Flere steder i Det nye testamente ser vi også at de kristne både ba i Jesu navn, og også kunne rette sine bønner direkte til Jesus. Forutsetter ikke det at de nettopp så på ham som gudommelig?

Kirkemøtet i Nikea

Johansen avlegger også en visitt til kirkemøtet i Nikea i år 325. Temaet der var nettopp hvorvidt Jesus virkelig kunne være både Gud og menneske. Dette var ikke en diskusjon drevet fram av hang til metafysiske spekulasjoner. Den handlet om det sentrale i troen, nemlig Jesu person.

Hvem var Jesus? Svaret var avgjørende for hvordan man skulle forstå betydningen både av hans forkynnelse og av hans død og oppstandelse. Videre handlet dette om forståelsen av det innbyrdes forhold mellom Treenigheten av Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Hvis Jesus ikke var sann Gud, men bare et menneske med visse trekk som kunne kalles guddommelige, slik noen hevdet, så ville dette få enorme konsekvenser for hele kirkens tro og praksis.

Aporopos dette med Treenigheten, så er det ikke riktig å hevde, slik Johansen gjør, at noen på dette kirkemøtet  «ville ha Jomfru Maria som en del av den hellige treenighet». Han gjengir her en myte uten grunnlag i kildene.  

Konstantin var kristen

Johansen har derimot rett i at det var keiser Konstantin som fikk samlet et par hundre biskoper til dette møtet, og at hans motiv var å unngå splittelse i kirken. En splittet kirke kunne også føre til politisk splittelse, og det ønsket keiseren selvfølgelig  ikke.

Men når Johansen påstår at Konstantin selv ikke var kristen på det tidspunkt kirkemøtet fant sted, så er heller ikke dette riktig. Han ble riktignok først døpt på dødsleiet, men dette var ikke uvanlig i oldkirken. Noen, og altså også Konstantin, utsatte dåpen til de lå på dødsleiet av frykt for å synde etter dåpen. Under møtet i Nikea i år 325 var Konstantin «katekumen». Det betyr at han regnet seg som kristen, og var under opplæring med sikte på senere dåp.

Kirkehistorikeren Eusebius, som er vår viktigste kilde til kirkemøtet i Nikea, fremstiller det slik at Konstantin i Nikea opptrådte som en som sto utenfor det geistlige embetet, men innenfor kirkens fellesskap. Selv om Eusebius selv er kristen og ser på Konstantin som en helt, og derfor neppe er helt objektiv i alt han skriver om keiseren, er det ingen grunn til å tro at sannheten om Konstantins tro er det stikk motsatte av det Eusebius beskriver. Bevisbyrden påhviler i så fall den som måtte hevde dette.

Det er heller ikke dekning for å si, slik Johansen gjør, at Konstantin «måtte ty til «pisk» for å få sin vilje gjennom på dette kirkemøtet. Keiseren var opptatt av å få et samlende vedtak. Men vedtakets innhold var neppe så viktig for ham. Selv om keiserens rolle under kirkemøtet ikke er helt lett å få grep på, var det forsamlingen av biskoper som utformet vedtaket i Nikea. Dette dannet i sin tur grunnlaget for den Nikenske trosbekjennelsen vi bruker i kirken i dag.

Var Luther en skurk?

Johansen lever også en visitt til Martin Luther, mannen som reformerte kirken flere steder i Tyskland og Europa på 1500-tallet – også Den norske kirke. Johansen har ikke mye godt å si om Luther, og kaller ham for en «ond, hevngjerrig og hensynsløs mann.»

Dessverre har Johansen helt rett i at Luther, som mange andre i sin samtid, var ihuga antisemitt. Ja, han var endatil en versting på dette feltet. Heller ikke i sitt reaksjonære syn på kjønnsroller og på fyrstenes makt var han noe forbilde for oss i dag, selv om han her nok var mer «mainstream» i 1500-tallets samfunn. Ingen som i dag har lederansvar i Den norske kirke tenker slik som Luther om rase, kjønn eller politikk. Selvsagt ikke.

Men dette er bare en del av bildet. Hvis vi skal gi en rettferdig fremstilling av Luther og hans betydning for ettertidens samfunn, er det all grunn til å løfte fram hans kamp mot kirkelige autoriteter som krevde ubetinget lydighet. Luther kjempet for enkeltmenneskets rett og plikt til å lese Bibelen selv, og til å følge sin egen samvittighet slik han selv gjorde i kampen mot paven. Her ble han en inspirator for senere antiautoritære frihetsbevegelser i Europa.

Det bør også nevnes at Luthers reformasjon førte til en oppblomstring av skolevesenet i alle de områdene hvor den vant fram. Skulle folket kunne lese Bibelen selv, måtte både jenter og gutter gå på skolen. Denne reformen har hatt store positive konsekvenser for hele samfunnslivet i vårt eget land. Jeg vil anta at også Knut Johansen ved ettertanke kan være med på å gi en blomst til Luther for dette.

Foto på front: Jan Van Der Wolf, Pexels.com

Halvor Nordhaug (72) vokste opp i Fredrikstad i årene 1958-61 og 1969-72. Han er sønn av salmedikteren Liv Nordhaug og domprost og senere biskop i Møre bispedømme, Ole Nordhaug. Halvor Nordhaug var ferdig teolog fra Menighetsfakultet i 1979. Deretter jobbet han som feltprest, prest i Sjømannskirken for norske studenter i utlandet, teologisk rådgiver i Mellomkirkelig Råd, kapellan i Ås og rektor ved Praktisk-teologisk seminar på MF. Fra 2009 – 2022 var han biskop i Bjørgvin bispedømme. Halvor Nordhaug er gift med Astrid Eggen fra Gressvik, er nå pensjonist og bosatt i Ås. Nordhaug har fortsatt en sterk tilknytning til Fredrikstad med hytte i Onsøy og medlemskap i Plankehaugen.