Agenda Fredrikstad

Av Erland Bakke

Bjørn Haugen er fersket i et pressehistorisk intimt forhold til maktmennesket Lier-Hansen. Når så Oslo Tingrett vil vite mer om dette, blånekter Haugan og VG å forklare seg. Mediekjempen påberoper seg kildevernet. For å verne den åpne og avslørte Lier-Hansen, eller seg selv? Det er det store pikante spørsmålet jeg så gjerne vil fortelle dere mer om.

Rolleblanding

Publikum tåler feil, men de tåler dårlig at premissene for journalistikken blir uklare – og at det oppstår rimelig tvil om hvem avisen egentlig tjener i det øyeblikket saken publiseres. Når en journalist som «har fulgt Lier-Hansen tett i mange år» samtidig kobles til 147 bar- og restaurantregninger til en verdi på over 260.000 kroner, blir habilitet ikke en fotnote – men en del av selve nyhetsbildet. Og dette gjelder kun en journalist i en svært betent sak. Tror du virkelig Bjørn Haugan er den eneste?

Det presseetiske problemet for VG er at dilemmaet eksisterer uavhengig av hva som til slutt viser seg å være sant om hver enkelt kvittering. Tidligere redaktør Sven Egil Omdal formulerer det brutalt presist:

Hvis det ikke stemmer at Lier-Hansen faktisk spanderte disse møtene, kan det ha skapt et feilaktig inntrykk av at «VG lar seg kjøpe». Hvis det stemmer, peker han på at det fremstår som et åpenbart habilitetsbrudd – både etter interne regler og Vær Varsom-plakaten. Altså: Uansett utfall, står avisen i fare for å tape tillit.

Skader tilliten

Dette skjer i et medielandskap der redaktører selv peker på økende tillitsutfordringer – spesielt blant yngre grupper – og der kampen om troverdighet i økende grad handler om å vise publikum hvordan journalistikken blir til, hvilke bindinger som finnes, og hvilke vurderinger som ligger bak.

E24 har nylig publisert detaljer fra en kjennelse i Oslo tingrett. Kjennelsen pålegger VG-journalist  Haugan vitneplikt i straffesaken mot Lier-Hansen, til tross for VGs innvendinger med henvisning til kildevern.

Sakskomplekset er koblet til Økokrims mistanke om at Lier-Hansen misbrukte Norsk Industris midler til privat forbruk. Dette omtalt som urettmessige utgifter på rundt ti millioner kroner over flere år, med en betydelig del knyttet til restaurantbesøk.

Kildevernet

Det autentisk og sannferdige kildevern er svært viktig for kildene. Det handler om «liv eller død». I de fleste tilfeller hvor redaktørene i VG skriker etter kildevern skyldes det som oftest at de beskytter seg selv og ikke de eksterne kilder. Det har blitt et jokerkort VG og sikkert andre medier bruker stadig når de blir bedt om å vise kortene.

Det mest presseetisk eksplosive er ikke bare beløpet, men hva kjennelsen sier om relasjonen. Lier-Hansen og Haugan spilte på hesteveddeløp sammen. De diskuterte gambling i meldinger. Og når Lier-Hansen-saken sprakk lovte Haugan å legge journalistpennen ned. Dette er en avsløring som, hvis den står seg, peker på en relasjon som glir ut av den profesjonelle «kilde–journalist»-rammen og over i det private. Et gutta på tur-konsept som har null med kildevern å gjøre.

Haugan skrev flere saker om Lier-Hansen før dette ble avslørt, men når han fikk litt søkelys på relasjonen så trakk han seg. Hva vitner dette om?

Her kolliderer to viktige hensyn:

På den ene siden pressens rett og plikt til å verne sine kilder (VVP 3.4) og den juridiske retten til å nekte å oppgi kilde (kildevern), forankret i straffeprosessloven § 125 og parallelt i tvisteloven § 22-11 i sivile saker.

På den andre siden:

VVP 2.2 og 2.4 – som eksplisitt advarer mot dobbeltroller og mot å motta «private fordeler» som kan oppfattes som kompensasjon for redaksjonelle ytelser.

Den vanskelige (men nødvendige) erkjennelsen er at kildevern ikke kan fungere som et universelt skjold mot alle former for de korrupte spørsmålene. Norsk Redaktørforening beskriver selv et viktig skille:

Vitneplikten gjelder for alle (man kan ikke automatisk nekte å møte), men kildevernet handler om retten til å nekte å svare på bestemte spørsmål som kan røpe kilder.

Det VG i praksis forsøker på her, er å utvide kildevernets «beskyttelseslogikk» til også å dekke en situasjon der kjernen i beviset ikke nødvendigvis er hvem som er kilde, men hva slags relasjon som eksisterte – og om journalistens faktiske tilstedeværelse ved en rekke møter. Det er nettopp dette Økokrim sier de ønsker svar på:

Om journalisten faktisk var med på de mange restaurant- og barbesøkene. Eller om regningene var jukset med.

I den offentlige kommunikasjonen har VG-ledelsen vært tydelig uenig i vitneplikten, og derfor har VG anket tingrettens avgjørelse med henvisning til straffeprosessloven § 125 og praksis om kildevern, også når en kildes identitet er kjent.

Misbruk av kildevernet

Hvorfor hevde kildevern når begge parter bekrefter relasjonen? Hvordan kan publikum gis reell trygghet for at relasjonen til en mektig aktør ikke har påvirket dekning, kildevalg, vektlegging og vinkling?

Og tidsdimensjonen gjør det verre. Det handler ikke om én middag. Det handler om en flerårig periode parallelt med at Haugan jevnlig skrev om norsk arbeidsliv, frontfag og industriens rammevilkår – der Norsk Industri og Lier-Hansen typisk er og var sentrale premissleverandører.

En «uttømmende» kartlegging av alle VG-artikler signert Bjørn Haugan om Norsk Industri og Stein Lier-Hansen er vanskelig da flere saker kan være endret og slettet.

Det som fremtrer tydelig i Haugans artikler, er at Lier-Hansen ofte fremstår som en autoritativ «rammesetter» i saker der publikum får sin forståelse av handlingsrom, «realiteter» og nødvendige hensyn – spesielt i lønnsoppgjør, konkurransekraft og klima/energi.

Forhold til kilden

Problemet oppstår når en journalist samtidig kan mistenkes for å ha vært i et uvanlig tett, delvis privat samvær med samme premissleverandør. Da blir selv helt normal kildebruk retroaktivt mistenkelig: Var overskriften journalistikk – eller var den, i publikums øyne, en gjenytelse?

Kombinasjonen av langvarig, tett kildebruk i et felt der én aktør har enorm strukturell makt, og opplysninger om omfattende spandering/privat samvær skaper en plausibel mistanke om skjevhet. Og i presseetikken er «rimelig grunn til tvil» ofte nok til at redaksjonen selv må kompensere med ekstra åpenhet og ekstra tiltak, nettopp for å unngå spekulasjoner om inhabilitet.

Det finnes også et kulturhistorisk bakteppe som gjør saken mer giftig: norsk «maktelitens» sosiale rom, der politikk, næringsliv og presse møtes. Allerede i en eldre Dagbladet-sak fra 2012 omtales et «bord», der blant andre Stein Lier-Hansen og VG-journalist Bjørn Haugan er til stede etter en NHO-middag som illustrasjon på hvor normalisert tett omgang mellom presse og makt kan bli. Når dagens sak kobler dette til konkrete regninger, blir «maktens nachspiel» mindre anekdote og mer habilitetsproblem.

Pressen en del av saken

Når pressen selv blir del av rettssaken, blir redaktørens respons avgjørende. I E24s omtale fremgår det at VGs ansvarlige redaktør Gard Steiro både påberoper seg kildevern og  samtidig uttrykker at både VG og leserne fortsatt kan ha tillit til Haugans journalistiske virke.

Samtidig peker han på at det er tiltalte som hevder at alle besøkene har funnet sted, og at «realiteten» får belysning gjennom bevisførselen i retten. Dette er selvsagt vås. Så nå mener Steiro at politiet lyver om den tette relasjonen? Steiro som ellers løper gladelig ettter politet med mikrofon og kringkaster alt de forteller som en «sannhet».

Linjen til Sterio har en strategisk logikk: Den forsøker å flytte habilitetsdiskusjonen fra «hva har skjedd mellom journalist og kilde» til «hva kan retten bevise om tiltaltes regninger». Men presseetisk er det en farlig forskyvning. For VG står ikke bare overfor spørsmålet om Lier-Hansen jukset med arbeidsgivers utgifter. VG står også overfor spørsmålet om hvorvidt en journalist i VGs arbeidslivsdekning burde ha hatt klare, dokumenterbare begrensninger i omgang med en premissleverandør – uansett om regningene skulle vise seg å være delvis fiktive, overdrevet eller feilført.

Samtidig har VG – ifølge E24-gjengivelser – fjernet Haugan fra dekningen fordi han er «part i etterforskningen». Det er et minimumstiltak, men det kommer sent i offentlighetens øyne. Når publikum først får vite om relasjonens omfang gjennom en rettskjennelse, fremstår redaksjonell kontroll reaktiv, ikke proaktiv.

Eggum-saken

Steiros håndtering av Jørn Eggum-saken gir et relevant sammenligningspunkt – fordi den handler om samme etiske grunnproblem: habilitet og publikums rett til å forstå redaksjonelle forutsetninger.

Medier24 har dokumentert at Steiro i Eggum-sakene opplyste internt at han var inhabil, fordi en bekjent av ham i Fellesforbundet hadde vært involvert. Steiro sier til Medier24 at han meldte seg inhabil tidlig, men at dette ikke ble opplyst i VGs løpende artikler – og begrunner det med at han fortsatt er juridisk ansvarlig, og at den viktigste håndteringen er intern.

Det presseetiske motargumentet er enkelt: Publikum kan ikke kontrollere «intern håndtering». Publikum kan bare se den publiserte journalistikken. Derfor finnes VVP 2.3: «vis åpenhet om bakenforliggende forhold som er relevante for publikums oppfatning». Når redaktøren velger å ikke merke saker der han selv er inhabil, blir det ikke bare et spørsmål om «katolsk» eller «ukritisk» VVP-forståelse (slik Steiro omtaler kritikken), men om hvorvidt VG ber publikum om å stole på en prosess de ikke får innsyn i.

Håndtere inhabilitet

Aftenposten-journalist Vegard Venli omtaler manglende merking som «presseetisk kortslutning». Når habilitet avdekkes eller erklæres, er merking en enkel måte å beskytte både journalistikken og publikum mot spekulasjon.

Overført til Haugan-saken blir dette kritisk: Steiro ber publikum ha tillit til Haugans journalistikk, samtidig som VG begrenser hva de kan si «uten å bryte kildevernet». Da blir merking, åpenhet og dokumenterbare rutiner ikke pynt – men et substitutt for informasjon redaksjonen ikke vil eller kan gi.

PFU-sak 25-087 (Gilbrant/Suvatne mot VG) endte med «ikke brudd», men er relevant av en annen grunn: Den synliggjør hvordan klagere formulerer en kritikk av Steiros håndtering, blant annet ved å hevde at han ikke ønsket å svare på om VG benyttet et skjult opptak, «da det ville åpne for flere spørsmål». I en tillitskrise er det nettopp «flere spørsmål» publikum vil ha rom for.

Saken illustrerer også et større poeng: Når redaktører blir medieprofiler (podkastverter, kommentatorer, debattanter), oppstår et ekstra lag av rolleblanding. Steiro er ikke bare redaktør med ansvar for et helt hus; han er også stemme og ansikt i VGs egen metadekning av pressen og presseetikken. Da blir forventningen om presisjon, åpenhet og selvkritikk høyere, ikke lavere.

Vær Varsom-plakaten

Et presseetisk rammeverk som Vær Varsom-plakaten er tydelig på hva som står på spill: uavhengighet, integritet, troverdighet, åpenhet om relevante bindinger, og forbud mot å utnytte stillingen til private fordeler. Når en journalist knyttes til et så omfattende antall regninger som i denne saken, og retten omtaler elementer som tyder på et privat forhold, er det ikke nok å si «vi har tillit». Tillit er ikke en påstand – det er et resultat av praksis som kan etterprøves.

For det første bør VG etablere og offentliggjøre en tydelig, operativ standard for «smøring og kildegjestfrihet» (mat, drikke, reiser, billetter) som går lenger enn generelle formuleringer, med terskler og krav til registrering.

For det andre må habilitetsmerking normaliseres i større saker – også når det gjelder redaktører. Eggum-saken viser hvorfor: «intern håndtering» er ikke nok når publikum trenger informasjon for å vurdere journalistikken.

For det tredje bør VG innføre en rutine med ekstern kvalitetssikring (uavhengig gjennomgang) i saker der redaksjonelle medarbeidere blir del av etterforskning eller rettsprosesser knyttet til egne kilder – nettopp for å unngå at avisen fremstår som dommer i egen sak.

For det fjerde bør VG – og Schibsted bredere – erkjenne at «troverdighet» ikke bare bygges gjennom store avsløringer, men gjennom små, repeterte signaler i hverdagen: merking, ryddige roller, og et lett tilgjengelig offentlig spor av bindinger (en styrke VG allerede delvis har gjennom «Redaksjonelle bindinger», men som må kobles til tydeligere redaksjonell praksis).

Strengere regulering

Det som blir mer og mer tydelig er at mediene styrer uten noen offentlig kontroll. Med kontroll er det ikke snakk om redusering av ytringsfriheten, men mediene trenger å få strengere regelverk fra Stortinget. Mediebransjen skriver sjelden kritisk om seg selv og sine konkurrenter og de kommer unna med neste hva som helst når de roper «kildevern». Det burde ikke være en sovepute.

VG i front burde vise åpenhet. Hvis denne kritikken hadde rammet et offentlig organ, hadde det blitt åpnet ekstern granskning. En granskning som kunne rettet opp tilliten til VG. Trolig vil det aldri skje fordi luringen Steiro er redd for hva en ekstern granskning vil finne av mer rolleblandinger, korrupsjon og kameraderi.

Vitneplikt og kildebeskyttelse

Av Gunnar Bodahl-Johansen

I min tid i Norsk Presseforbund var vi klare på at redaktører og journalister hadde vitneplikt på lik linje med alle andre borgere. Redaktører og journalister står ikke i en særstilling. Derimot gir straffeprosessloven journalister og redaktører adgang til å nekte å svare på spørsmål som kan røpe navnet på anonyme kilder. Men det skjer altså under vitneavhøret i retten.

Det er straffeprosessloven § 125 som åpner for at retten kan pålegge en redaktør eller en journalist å oppgi navnet på kilden i de tilfeller der «forfatteren eller kilden har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent», som det heter i straffeprosessloven.

I presseetikken er det like klart at det bare er kilden selv som kan løse journalisten fra et løfte om anonymitet. Ut fra en presseetisk vurdering, kan journalister og redaktører motsette seg rettens kjennelse – og ta følgene av det. Da begår journalisten eller redaktøren sivil ulydighet.

Hvis kilden selv har oppgitt navnet på journalisten eller redaktøren, kan det vanskelig oppfattes på noen annen måte enn at kilden selv har oppløst kildevernet.  

Dette er ordlyden straffeprosessloven § 125:

«Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller kilde for opplysninger i det. Det samme gjelder spørsmål om hvem som er kilde for andre opplysninger som er betrodd redaktøren til bruk i hans virksomhet.

Samme rett som redaktøren har andre som har fått kjennskap til forfatteren eller kilden gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri.

Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel pålegge vitnet å oppgi navnet. Dersom forfatteren eller kilden har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, kan vitnet bare når det finnes særlig påkrevd pålegges å oppgi navnet.

Når svar gis, kan retten beslutte at det bare skal gis til retten og partene i møte for lukkede dører og under pålegg om taushetsplikt.»

Bestemmelsene i paragrafen her gjelder tilsvarende for kringkastingssjef og for medarbeidere i kringkasting eller annen medievirksomhet som i hovedtrekk har samme formål som aviser og kringkasting.

Foto på front: Nino Souza, pexels.com