Av Gunnar Bodahl-Johansen
Derfor er mediene en aktør i Marius-saken. Som i alle andre saker mediene omtaler. Hvis den siktede og senere tiltalte ikke hadde vært Marius Borg Høiby, ville vi fortsatt hatt en alvorlig kriminalsak, men ingen stor mediesak. Mediesaken handler heller ikke om Marius Borge Høiby, men om kronprinsessens sønn. Det har legitimert en mediedekning av nærmest vanvittige dimensjoner – både i Norge og i utland.
Hvis den siktede og senere tiltalte ikke var kronprinsessens sønn, ville pågripelsen, tiltalen og domstolbehandlingen fått en beskjeden omtale i mediene. Vi hadde ikke opplevd at statsadvokaten hadde innkalte til pressekonferanse for å offentliggjøre tiltalen. Saken hadde kanskje til og med fått en kuriøs fremstilling fra et vilt rus- og sexmiljø de færreste har kjennskap til.
Kommersielle aktører
Mediene er også kommersielle aktører. Mediene vet hva som selger, og det er viktig å holde «en god sak» levende. Mediene må derfor finne nye saker og nye vinklinger. Slik er det journalistiske kretsløpet.
Det pågår også en konkurranse mellom mediene, journalistene og kommentatorene om å levere det beste produktet på ulike plattformer: Nyhetsartikler, kommentarer, bakgrunnsartikler og podkaster – for å nevne noe.
Alle redaktører og journalister vet veldig godt at godt at dette fører til et enormt medietrykk på Marius Borg Høiby – kronprinsessens sønn.
Medienes rolle
Når den norske stat – gjennom politiet og påtalemyndigheten – innleder en etterforskning og tar ut en tiltale i hen hensikt å få en person dømt og fengslet, må det være pressens ansvar å se kritisk på alle sider ved prosessen. Det betyr naturligvis ikke at pressen skal ta stilling til fordel for siktede og tiltalte.
Jeg har gjennomgått flere store kriminalsaker i mediene. I den store overgrepssaken i Bjugn sa de siktede og den senere tiltalte til meg at da pressen endelig rettet det kritisk søkelys mot politiet og påtalemyndigheten, fikk de større trygghet i sin dramatiske livssituasjon. Før det skjedde, oppfattet de pressen som en lei motstander.
Politiet skal etterforske til gunst og ugunst for den mistenkte og siktede, påtalemyndigheten kan bare ta ut en tiltale hvis den mener bevisene holder i retten og domstolen skal ikke dømme noen skyldig hvis det finnes den minste tvil.
Det er ikke aktors personlige overbevisning retten skal ta stilling til, men de bevis aktoratet legger på rettens bord. Det er et bærende element i rettsstaten at tvilen skal komme tiltalte til gode. En rettsstat kan tåle at en skyldig går fri, men ikke at en uskyldig blir dømt.
Må få stor oppmerksomhet
I en rettsstat og et liberalt demokrati skal kriminalitet ha stor oppmerksomhet i mediene. Det er viktig å forklare hvordan og hvorfor kriminalitet skjer, og det er nødvendig å belyse samfunnets reaksjoner på lovbrudd. God kriminaljournalistikk bidrar med viktig kunnskap om hvordan rettsstaten fungerer.
Vi kommer ikke utenom at mediene må gå tett på de involverte. Gjennom innsikt i faktiske forhold skal mediene kontrollere om politi, påtalemyndighet og domstoler opptrer i overensstemmelse med rettsstatens krav og prinsipper. Den personrettede journalistikken har sin berettigelse fordi den bringer den siktede og tiltalte i en posisjon «makta» ikke kan overse. Åpenhet skaper sosial og rettslig trygghet.
Forhåndsprosedering
I mange år var det nærmest forbudt å drive kritisk kriminaljournalistikk. Mediene skulle ikke forhåndsprosedere saker. Det førte til at journalistene var tilbakeholdne over for politiet, påtalemyndigheten, advokater og særlig domstolene.
Under Bjugn-saken i 1992, drev mange aviser en utbredt «parallelletterforskning», bare Aftenposten holdt seg til de gamle prinsippene. Frem for å forholde seg passiv til politiets og påtalemyndighetens nøye utvalgte informasjon, tvang pressen frem en debatt om sakens ulike sider. Det bidro til at saken ble bedre opplyst før domstolen traff sin beslutning – og frikjente den tiltalte.
Når mediene driver kritisk kriminaljournalistikk, blir mediene beskyldt for å forhåndsprosedere straffesaken som senere skal for retten. Men i et liberalt demokrati tror vi at åpenhet kan bidra til at saken blir best mulig opplyst før vedtak treffes. Når retten settes, får meddommerne beskjed om at de bare skal legge vekt på det som fremkommer i retten. Men det kan ikke bety at nye opplysninger som fremkommer, ikke skal tillegges vekt.
«Trial by newspaper«
I Storbritannia har man regler om som skal forhindre «trial by Newspaper,» altså at mediene publiserer informasjon og opplysninger som kan påvirke retten. Contempt of Court-reglene gjør at domstolene treffer en beslutning om at mediene må utsette publiseringen av bestemte opplysninger som kan påvirke saken. I USA forsøker man å unngå påvirkning utenfra ved å isolere juryen fra omverdenen under sakens gang.
Begge «systemene» kolliderer med en samfunnsutvikling som har gått mot stadig større åpenhet om alle forhold. Det er nesten ikke mulig i dagens mediesamfunn å isolere mennesker fra ytre påvirkninger.
Dagbladets tidligere sjefredaktør Arve Solstad (1935 – 2016), fastslo i et intervju jeg hadde med ham i forbindelse med min gjennomgang av Bjugn-saken i 1995 at ønsket om et lukket justissystem er et eldgammelt grep fra makthavernes side. Solstad pekte på at domstolene er sammensatt av mennesker med ulike holdninger på ulike plan, og som i overensstemmelse med den menneskelige natur, har sine «ups and downs».
Interessekonflikter
I de tilfeller der det kan være nødvendig å omtale private og intime forhold for å forklare og belyse en sak av offentlig interesse, kolliderer ofte den journalistiske informasjonsforpliktelse med personvernet. Den presseetiske konflikten er alltid en konflikt mellom personvernet og ytringsfriheten – to grunnleggende menneskerettigheter.
I tragedien må det vernes om den menneskelige verdighet. Publisere opplysninger av privat karakter krever stor varsomhet slik at pressen ikke utleverer informasjon av privat karakter som ikke har noen betydning for vurderingen av skyldspørsmålet. Men dette gjør pressen hver dag.
At Marius Borg Høiby er kronprinsessens sønn, kronprinsens bonussønn og inkludert i kongefamilien, gjør ikke saken bare spesiell, men også nødvendig å omtale.
I Marius-saken har retten etablert strenge regler med hensyn til hva som kan publiseres, og hvem som kan være til stede under deler av rettsforhandlingene. At mediene reagerer på dette, skyldes at mediene stadig befinner seg i situasjoner der de må foreta avveininger mellom personvern og ytrings- og informasjonsfrihet. Reglene skal beskytte ofrene, men fører også til at den tiltalte blir skjermet.
Det er pressens etiske normer som skal være kommersialismens motkraft og det ideelles forsvarer. Vi har ikke noe annet vern om journalistikken som fag. Det er presseetikken som verner mot det uønskede. De presseetiske normene stiller alltid strenge krav til å vise «saklighet og omtanke i innhold og presentasjon», slik det heter i Vær Varsom-plakatens punkt 4.1.
Foto på front: Pavel Danilyuk, Pexels.com
Agenda Fredrikstad 