Agenda Fredrikstad

Av Carl-Erik Grimstad
(Artikkelen har tidligere vært publisert i Aftenposten)

«Det ser ikke bra ut», skrev Mette-Marit til Jeffrey Epstein etter å ha googlet ham i 2011.

Nei, det gjorde ikke det. Og heller ikke for kronprinsessens familieforetak slik det ser ut i dag. Høiby-saken og Mette-Marits semiintime forhold til en dømt sexforbryter er likevel ikke mer enn et bakteppe til det virkelige fallet for kongehuset – det som dreier seg om en alvorlig tillitssvikt mellom folk og drott.

Det dreier seg om tillit

Når vi skreller av all pomp og prakt, kongehuset som markedsføring av fedrelandet, symbolkraften, historietradisjonen og grunnlovsbestemmelser, er det til syvende og sist tillit det dreier seg om. I husets nasjonale regnskap er den både resultat og egenkapital. Uten tillit er monarkiet ingenting.

Det er derfor tillitsbygging som er suksesskriteriet, ja kanskje eksistensberettigelsen, for Slottets fremtid. Den krisehåndteringen som er vanlig i enhver organisasjon under et slikt press, må gå mye lengre enn en vanlig strategi. Det dreier seg om mer enn å styrke kommunikasjonsavdelingen. Vi snakker total makeover som ikke bare tar tak i innarbeidede strukturer, men også berører konstitusjonelle sider.

Fem forslag til reform

Det følgende er fem forslag til en omfattende statsformreform som kan bidra til å redde et monarki som enn så lenge har stor støtte i befolkningen, men som kan bli nødvendig for å redde kongehuset fra den tillitskrisen som nå herjer.

1. Offentleglova må gjelde for kongelig kommunikasjon

Norsk offentlighet ville aldri fått tilgang til forholdet mellom kronprinsessen og Epstein uten at amerikansk demokrati (enn så lenge) har fått virke. Det var bare politisk press som førte til at Trump ga etter og tillot offentliggjøring.

Slagordet «Åpent Slott» er i virkeligheten ikke annet enn en falsk eufemisme, en sminket gris. Å underlegge Slottet loven om offentlighet er selvsagt ikke det samme som at medlemmer av kongehuset ikke vil ha anledning til å leve et privatliv uten innsyn slik medlemmer av regjeringen har det, bare at kommunikasjon i offentlig sammenheng må kunne kontrolleres og etterprøves i situasjoner som krever slikt innsyn.

Med hensyn til Epstein-saken, vil det for eksempel være viktig å få fastslått i hvilken grad Slottets stab har vært involvert i det forholdet kronprinsessen har hatt med den overgrepsdømte amerikaneren. «Private reiser» for de kongelige er selvsagt aldri private slik mennesker som ikke har sin tilværelse regulert av grunnloven, er det. Det er noe av kostnaden ved de privilegier som kongefamilien har.

2. Endrede privatlivsgrenser

Ambassadør Kåre Aas har sagt at ambassaden i Washington sjelden var orientert ved kongehusets private besøk i USA. Det er etter mitt skjønn en praksis som må endres.

Et eksempel kan belyse dette: Kongefamiliens livvakter må klareres for våpenbruk i utlandet. I amerikanske sammenhenger betyr det at Secret Service forlanger å få vite innholdet i private besøk fordi alle trusler mot kongefamilien potensielt vil ligge under deres ansvarsområde. Vi står da i situasjoner der norske myndigheter er dårligere informert om private reiser enn det ambassaden er.

Hvis man tar kongehusets sikkerhet på alvor, kan ikke dette fortsette selv om det vil måtte innebære at en videre krets ble kjent med innholdet i private opphold. I Epstein-tilfellet ville ambassadens kjennskap til besøkene i Palm Beach og Manhattan ha vært grunnlag for å tipse Slottet og kronprinsessen om det forholdet hun var i ferd med å rote seg inn i.

3. Endrede økonomiske rammevilkår.

 Den tillitskrisen som nå har oppstått, har et potensial av økonomisk utroskap slik tilfellet synes å være for en tidligere statsminister, en statsråd og en sittende norsk ambassadør. Økonomiske tjenester og motytelser er i kjernen av inhabilitetspørsmål og kan i gitte situasjoner brukes som utpressing.

At Epstein har ønsket å «bruke» kronprinsessen, formodentlig i sin nettverksbygging, har hun selv bekreftet (spørsmålet som må stilles er selvsagt i hvilken grad skaden allerede var skjedd da hun angivelig «brøt» med sin amerikanske venn).

Apanasjen i Norge er, trass i størrelsen på beløpene i statsbudsjettet, av begrenset størrelse, i hvert fall satt opp imot oligarksummer. En annen økonomisk side dreier seg om kongefamiliens utenlandske plasserte formue. En sammenveving av finansrådgivning, vennskap med kriminelle overtoner og kongelige investeringer er i nasjonale sammenhenger selvsagt utålelig.

Løsningen må være full åpenhet og skattlegging av den kongelige formuen slik jeg for mange år siden har antydet etter arbeidet med boken Dronning Mauds arv. Det er nærmest utrolig at vi ikke har hatt en offentlig debatt om dette i Norge.

4. Endrede grunnlovsbestemmelser

Straffefrihet i kongehuset er regulert etter Grunnlovens paragrafer 5 og 37. «Kongens person kan ikke lastes», slik det heter, og dessuten: «De kongelige prinser og prinsesser skal for sine personer ikke stå til ansvar for andre enn kongen eller hvem han forordner til dommer over dem».

Hvorvidt bestemmelsen også omfatter dronningen og kronprinsessen er juridisk uavklart. Men mange ser ut til å mene at politiet med henvisning til paragraf 37, fraholder seg fra å avhøre noen i kongehusets krets.

De omtalte grunnlovsparagrafene har blant annet som funksjon å verne kongehuset fra verdighetstap ved en offentlig rettsprosess. Bestemmelsen kan synes arkaisk, men fikk faktisk anvendelse i tilknytning til at prinsesse Märtha Louise i 1994 ble stevnet for britisk rett i en utroskapssak. Justisdepartementet utredet spørsmålet og bestemte – trolig etter kommunikasjon med Slottet – at hun ikke kunne vitne.

Etter «bonusprinssaken» som nå utspiller seg i Oslo Tingrett, kommer spørsmålet om paragrafens berettigelse i et nytt lys. Verdighetstapet som i disse dager har oppstått, rammer i alle fall ikke bare kongefamilien, men hele kongehuset, selv om Marius Borg Høiby ikke er en del av dette. Det er bare å kaste et blikk på utenlandsk presse som dekker saken.

Stortinget har i disse dager gjennomført en rituell avstemming om endring av vår statsform. Det påpekes at nasjonalforsamlingen er mer rojalt stemt i dag enn på lenge. De siste målingene om kongehusets oppslutning i befolkningen viser at bare rundt to av ti ønsker republikk. Tallene understreker for flere enn meg kong Harald og dronning Sonjas stilling og rennommé.

Det synes like klart at støtten er mindre grunnfestet nå enn for tretti år siden. Som viktigste argument for et fortsatt monarki bruker man gjerne at det i 1905 ble folkevalgt. Men dermed fremgår det at ingen nålevende har tatt del i avstemningen. Skal vi opprettholde vår statsform trengs med andre ord en ny folkelig manifestering.

I den nåværende situasjonen vil det kunne styrke kongehusets integritet i betydelig grad dersom det ved hvert tronskifte ble gjennomført en folkeavstemning med et derpå følgende tillitsvotum eller investitur i Stortinget. En nasjonal bonus vil det selvsagt være at det i en slik situasjon vil måtte utredes hva en avskaffelse av monarkiet vil kunne bety for Norge, rent konstitusjonelt.

Det fins i dag omtrent like mange republikkformer som det fins republikker i verden. Å tenke prinsipielt rundt innholdet i en norsk republikkvariant – utover «vil du ha Carl I. Hagen som president? – har kimen i seg til å avstedkomme et av de mest interessante og dannelsesbyggende ordskifter i norsk historie. 

5. Mindre pomp og prakt

Grunnlovens §5 hadde inntil 2014 en første setning som het «Kongens person er hellig». Men selv om setningen er strøket, understreker den kongemaktens religiøse overtoner. Og fortsatt gjelder §4 om at kongen alltid skal bekjenne seg til «den evangelisk-lutherske religion».

Signingsseremonien, som avløste den tidligere kroningen, underbygger også religiøsitet/moral, eller at nasjonens «verdigrunnlag» bygget på «den kristne og humanistiske arv». Spriket mellom en kongelig moralkodeks og de overgrep som har utspilt seg i regi av kronprinsessens nære venn – og som vi må legge til grunn at hun kjente godt til – er voldsomt.

En fremtidig signing av kronprinsessen til Norges dronning i Nidarosdomen, setter ikke bare kongehuset, men hele vår «kristne arv» i et merkelig lys. En syndsforlatelse, en kongelig kanossagang, kan selvsagt bøte på dette, men det må være et tankekors for kirkerådet hvorvidt en signing heretter kan tjene noen av de to institusjonene som er involvert.

En nedskalering av det innarbeidede forholdet mellom statsmoral/politisk moral og religion synes mer nærliggende. En erstatning for signingen kan være en utvidet edsavleggelse i Stortinget. I dette bildet inngår også generelt en større grad av nøkternhet i kongelig pengebruk og pompøst seremoniell.

Jeg har ingen illusjoner om at Slottet vil møte disse tillitsskapende tiltakene med annet enn irritasjon og/eller likegyldige skuldertrekninger. Da bør noen likevel minne kongefamilien om at «too little, too late» er en gjenganger i historien til regimer som har møtt sin undergang.

Foto på front: Meri Verbina, Pexels.com