Agenda Fredrikstad

Av Bent Erik Hodnebrog

Jeg heier på Knut Johansen. Det er noe vidunderlig luthersk over den måten han i sitt innlegg 29. januar (2026) protesterer mot misbruk av makt, og mot ukritisk underkastelse av et budskap bare fordi den som kommer med det sies å representere kirken.

Hvor hadde den vestlige sivilisasjonen vært hvis ikke Martin Luther hadde insistert på å oversette bibelen til folkespråket, slik at folk selv kunne lese den og gjøre seg opp en mening? Johansen gjør selv bruk av den rettigheten når han trekker frem teksten fra profeten Habakuk. Jeg er imidlertid litt usikker på om han har lest hele boken eller bare funnet frem en tekst, tatt ut av sammenhengen, fordi han syntes den var artig.

Og gjennom arven etter Luther og de andre reformatorene har alminnelige mennesker lært seg å lese. Det er ikke lenger nødvendig å gå i kloster for å bli lærd. Og det å skille mellom verdslig makt gjennom konge og regjering, og åndelig makt gjennom kirken, slik Luther foreslo, har vel vært en forutsetning for utviklingen av demokratiet.

Hva er kristendommen?

Ja, jeg heier på Knut Johansen, men jeg er ikke enig i hans konklusjoner. Han har jo bestemt seg. Han liker ikke kristendom og han liker ikke kristne. Og han har laget seg en definisjon av kristendom som passer på dem og det han misliker. Hvis noen kommer med en innfallsvinkel som tangerer noe han kan sympatisere med, så sier han bare at det ikke har noe med kristendom å gjøre.

Jeg er litt usikker, men jeg fikk inntrykk av at han mente at det jeg skrev i mitt forrige innlegg, ikke definerte innunder kristendom. Jeg forstår at Johansen oppfattet meg vag i min formulering. Mitt innlegg var ikke et svar til han, men til et innlegg skrevet av Roger Johannesen 17.november.

Når Knut Johansen kommenterer mitt innlegg, skriver han at jeg brukte psykologi og filosofi, og det gjorde jeg for så vidt, men jeg beskrev også den allmenne åpenbaring, knyttet til første trosartikkel, nemlig Gud som skaper og hvordan Gud kan erfares gjennom skaperverket. Det er solid plantet innenfor mainstream kristendom. Og filosofi var en kirkelig disiplin i mange år og flere av de store filosofene har vært nettopp kristne.

Kristendom som diskusjonsforum

Men kristendom er ikke èn ting. Kristendommen er mangfoldig. Og allerede på Paulus tid var det debatt om hva som var en sann tro. Bibelen selv er jo et eksempel: Fire ulike evangelier, med hver sin egenart, står side om side.

De er ikke alltid enige seg imellom. Johannes evangeliet skiller seg kraftig ut. Og Apostlenes gjerninger og Paulus-brevene vitner om at ikke engang apostlene hadde en ensartet forståelse av Kristus, oppstandelsen og etikk og moral. Og Jesus selv var i dialog med de skriftlærde og fariseerne hele tiden.

Denne form for diskusjonsforum har kristendommen arvet etter jødedommen, og forskning og diskusjon mellom bibelens tekster og verden vi lever i, foregår fortsatt. Og jeg tenker: Gud vil ha det slik, for på den måten er det ingen som kan hevde å ha sannheten med stor S.

Bibelen kan tale inn i vår tid

Og Bibelen kan tale inn i vår tid på samme måte som den talte inn i de første kristnes tid. Men svarene blir ikke nødvendigvis de samme, for selv om menneskesinnet til forveksling er ganske likt, så er samfunnet annerledes. Vi har ikke lenger husslaver, vi er et demokrati, vi har en velferdsstat og så videre.

Kristendom er likeledes ikke det samme i den koptiske kirke i Egypt og Etiopia, i den ortodokse kirke i Hellas og Russland, i den katolske kirke i Sør-Amerika og det protestantiske Nord Europa.

Når man leser de kristne dagsavisene i Norge så får man inntrykk av at kristendom ikke engang er det samme på Østlandet som på Vestlandet. Og det er helt sikkert mange ulike kristne forståelser bare i byen vår. Og det lever jeg godt med. Det alle har felles er at de på en eller annen måte er relatert til (den oppstandne) Kristus.

Vi trenger mangfoldet

Jeg hevder ikke at jeg har den hele og fulle sannhet, for jeg tenker vi trenger mangfoldet.

 Vi har alle rett til å kritisere kristen tro og kristen maktbruk. Kanskje til og med en plikt til å gjøre nettopp dette?

Jeg tror ikke Donald Trump er den gjenfødte kong Kyros. Det er en helt annen figur i en helt annen del av Bibelen jeg heller vil ha sammenlignet ham med, men hva skal det være godt for? For i det øyeblikket jeg definerer Trump, vil jeg ha tatt på meg et sett med fargede briller som gjør at jeg bare ser det jeg leter etter. Jeg vil ikke se klart.

På samme måte som Johansens briller bare ser det han ikke liker i kristendommen og bare ser kristne som har holdninger han ikke liker. Johansen ser bare maktmisbruk. Jeg anerkjenner at det har vært misbruk av makt gjennom kirkehistorien, men kommer maktbruken som en konsekvens av kristendommen? Eller er det enkeltmennesker som bruker kristendommen for å skaffe seg makt og utøve makt?

Et kjennetegn ved kristendommen, slik jeg forstår den, er at den avdekker og kritiserer maktbruk og noens iboende trang til alltid å ha rett.

Fiktiv og autoritær?

Nå til Johansens definisjon av kristnes verdensforståelse. Han mener at vi bygger våre etiske valg på en fiktiv autoritær guddommelig kraft. Her er jeg ikke helt enig.

For det første: jeg vil hevde at jeg erfarer Gud, ikke minst gjennom den skapte verden, slik jeg viste til i mitt forrige innlegg. Men også på andre måter erfarer jeg Gud: gjennom bønn og bønnesvar, påfallende tilfeldigheter, fornemmelser i kroppen, bibelfortellinger som berører meg osv.

Noen vil kanskje kalle det tilfeldigheter eller ønsketenkning, kanskje også psykologi, (eller psykiatri hører jeg noen kommentere i bakgrunnen), men dette kan vi jo være uenige om. For meg, i alle fall, er ikke den guddommelige kraften fiktiv. Og jeg opplever heller ikke at Gud er autoritær. Tvert imot, slik jeg oppfatter Gud, vil Gud at jeg skal bruke mitt intellekt og være kritisk.

What if God was one of us?

La oss gjøre et tankeeksperiment. «What if God was one of us”, synger Joan Osborne. La oss tenke oss at vi tok det spørsmålet på alvor. Hvis den Gud som Johansen sier er autoritær, skulle få erfare det å være menneske, hvordan ville det vært?

Men da må Gud bli ordentlig menneske, ikke noe halvveis. Det må bli et menneske som bæsjer i bleia, dier ved sin mors bryst, får barnesykdommer, går gjennom puberteten, har drifter og følelser, kjenner smerte, kan reflektere – altså hundre prosent menneske.

Men det må jo også være hundre prosent Gud, for hvis det bare er et menneske, så er det jo ikke Gud som erfarer å være menneske, men samtidig må det ha muligheten til å oppleve å være forlatt av Gud, for det opplever jo vanlige mennesker innimellom.

Dette regnestykket går ikke opp. Det er ingen logikk, men la oss likevel legge dette til grunn for vårt lille tankeeksperiment.

Hva om Jesus … ?

– Hva om dette mennesket ble født inn i en familie som var litt utenfor det gode selskap? – Hva om det var spørsmål om farskap og morens seksualmoral, og kanskje derfor ble dette barnet født i et uhygienisk rom blant dyr?

– Hva om dette mennesket måtte flykte med sin familie til et fremmed land allerede før det var to år gammelt?

– Hva om dette barnet vokste opp i fattigdom?

– Hva om han vokste opp med familiens skam hengende over seg?

– Hva om dette mennesket var nabolagets nørd, en som i stedet for å spille fotball med de andre, satt sammen med de gamle religiøse ulkene og diskuterte gamle tekster, ikke fordi han måtte, men fordi han ville?

– Hva om han ble mobbet?

– Hva om han opplevde stress fordi mange mennesker trengte seg på ham fra alle kanter? Alle ville ha en bit av ham og alle ville at han skulle stille opp for dem.

– Hva om han ble sliten?

– Hva om han til stadighet fikk høre at han leder folk vill?

– Hva om han fikk drapstrusler?

– Hva om vennene hans stadig misforsto hva han mente og stilte dumme spørsmål?

– Hva om de samme vennene sovnet når han trengte dem som mest?

– Hva om en av vennene hans faktisk lot seg bestikke for at han skulle fengsles?

– Hva om vennene forlot ham for å berge sitt eget skinn da det skjedde?

– Hva om han overhørte at hans beste venn banner på at han ikke kjente ham?

– Hva om han ble trakassert?

– Hva om han ble torturert?

– Hva om dette mennesket ble en kasteball i systemet?

– Hva om han ble dømt til døden fordi det var mest praktisk for dommeren?

– Hva om dette menneske opplevde den dypeste ensomhet og det dypeste mørke?

– Hva om dette mennesket ikke bare døde, men ble drept på den mest smertefulle og skamfulle måten som fantes, sammen med mordere.

Hvem og hva ville han… ?

– Hvem ville han velge som venner?

– Hvem ville han dra på fest med?

– Hva ville han gjøre hvis vertskapet utover kvelden gikk tom for vin? 

– Hva ville han gjøre hvis han kom på tomannshånd med kvinner med dårlig rykte?

– Hva ville han gjøre hvis en kvinne kysset og masserte føttene hans midt i et seriøst middagsselskap hos de høye herrer?

– Hvordan ville han forholde seg til den religiøse eliten?

– Hva ville han si til dem som hang ved siden av ham på hvert sitt kors?

Hva står vi igjen med?

Knut Johansen vil kanskje ikke være med på premisset for vårt tankeeksperiment. Så la oss ta bort alt det metafysiske, mirakler og under og sånn. Hva står vi da igjen med?

Et mislykket liv etter verdens målestokk. Og da kommer det store filosofiske spørsmålet: Hvordan kan et mislykket menneske – en Jesus, blant mange som kalte seg Jesus på den tiden, en messias, blant mange som påberopte seg tittelen på den tiden, en korsfestet, blant mange som ble korsfestet på den tiden – få slik gjennomslagskraft?

Hvordan kan denne fortellingen, som vitner mest om avmakt og mislykkethet, bli utgangspunktet for en helt ny religion? Og ikke bare en liten sekt for en kort periode, men en religion som endrer hele verdenshistorien? Det er et stort mysterium for meg.

Politisk engasjement

Jesus kom med visjonen om en bedre verden. «Himmelriket er inni dere», sier Jesus. Eller kanskje også mellom dere. Derfor er himmelriket til stede allerede nå, men ikke som en verdslig makt, og i alle fall ikke som en autoritær makt. Og dette riket styres ikke så mye av normer og regler som av verdier, diskusjoner og handling.

Det er ikke sikkert demokrati er den perfekte styreform, men jeg ser ikke at vi har noe bedre alternativ. Jeg vil i alle fall ikke ha et teokrati, for hvem skal definere hva som er Guds vilje?

Men politisk engasjement vil jeg ha. Og gjennom min kristne tro ligger disse (kristne!) verdiene til grunn for mine oppfatninger: Kjærlighet, respekt, frihet, ansvar, likeverd, menneskeverd, naturmangfold, medmenneskelighet, rettferdighet og sannhet.

Knut Johansen kan vel ikke mene at disse verdiene ikke kan ligge til grunn for politiske diskusjoner?

Foto på front: Magda Ehlers, pexels.com