Agenda Fredrikstad

Av Arve Negaard

Jeg følger debatten i Agenda Fredrikstad med interesse. De siste innleggene til Bent Erik Hodneborg (10. mars) og Knut Johansen (24. mars) løfter debatten inn i et fruktbart spor. Begge har mange gode poenger.

Jeg liker illustrasjonen til Johansen, der han håndhilser på sitt eget speilbilde; en sjimpanse. Jeg leser bildet som en dedikasjon til Darwins utviklingslære, sjimpansene er våre nære slektninger. Darwin bygde på forskningsresultatene til et bredt forskermiljø av geologer og biologer, og har gitt oss ny og bedre kunnskap om utviklingen av jorden og livet på den.

Slik kritisk forskning i Europa har røtter tilbake til antikken og islamske, jødiske og kristne forskermiljøer, som ofte har møtt motstand fra konservative dogmatikere.

Johansen skriver:

«Vi har forsøkt religion, demokrati, autokrati, krig og alt mulig i mellom. Det vi trenger nå er en ny fortelling. En fortelling fra virkeligheten. Derfor ønsker jeg at kristendommen, sammen med alle andre religioner og de fleste ismene, langsomt skal forsvinne inn i historiens mørke. …
Vi kan bruke Immanuel Kant’s «Kategoriske Imperativ» som en start på den nye tid.»

Den jødisk-kristne tro

Johansen ønsker en ny fortelling om virkeligheten, uten alle religioner og ismer, og foreslår å starte med Immanuel Kants kategoriske imperativ. Å bruke Kants kategoriske imperativ som en start, er et godt forslag, så får vi se hvor det bringer oss hen.

Men med Kant får Johansen nissen med på lasset, for Kant og det kategoriske imperativet er godt forankret i den jødisk-kristne tradisjon 2500 år tilbake i tid, en tradisjon han ønsker å kvitte seg med.

Å tro at vi helt og fullt kan kvitte oss med tidligere generasjoners forståelse av virkelighet er en illusjon. Vår bevissthet er formet av strukturene i morsmålet vårt og det samfunnet som vi har vokst opp i. Vi velger ikke selv våre foreldre eller hvor vi vokser opp. Det vi lærer som barn, bærer vi med oss, bevisst og ubevisst.

Men vi har et handlingsrom til å bruke våre egne erfaringer og vår egen fornuft til å vurdere kritisk de tradisjonelle fortellingene som vi har fått overlevert. Jeg er enig med Johansen i at vi har tradisjonelle fortellinger om virkeligheten som er modne for revisjon.

Jeg håper vi kan fortsette den fortellingen som antropologen David Graeber og arkeologen David Wengrow har begynt i boka Begynnelsen til alt. En ny fortelling om mennesket (Cappelen Damm Forlag, 2021).

Med solid fagkunnskap avdekker de at mange av våre forestillinger om menneskets historie de siste 30000 årene ikke bare er empirisk feil og er unødvendig kjedelige, men også at de har foruroligende politiske implikasjoner.

Økonomiske strukturer

Det er vanlig å beskrive vår historie som en lang utvikling fra enkle samfunn av små grupper jegere og samlere, til større og mer komplekse jordbrukssamfunn, og derfra til de moderne industrisamfunnene. I disse beskrivelsene bestemmer måten vi livnærer oss på, hvordan vi organiserer oss politisk og sosialt.

Noen beskriver det opprinnelige samfunnet som en alles kamp mot alle, i tradisjonen et Thomas Hobbes bok Leviatan fra 1651. Hobbes skrev med trettiårskrigens samfunnsoppløsning og grusomheter som bakteppe. Han forutsetter at livet opprinnelig var isolert, fattig, vemmelig, brutalt og kortvarig. Det var først da samfunnet ble mer komplekst og utviklet hierarkier med overordnede myndigheter, politi og rettssaker, at den opprinnelige alles kamp mot alle kom under kontroll og ble begrenset.

Andre følger tradisjonen etter Jean-Jacques Rousseaus essay fra 1754. Teksten er en del av 1700-tallets fascinasjon for spørsmålet om sosial ulikhet. Rousseau forutsetter at samfunnet opprinnelig besto av små grupper jegere og samlere, som levde i en tilstand av barnlig uskyld med stor grad av likhet og samarbeid. For Rousseau var det jordbruket som satte en stopper for likheten, over alt, og til evig tid.

I begge disse fortellingene er utviklingen av en hierarkisk, overordnet styring med store ulikheter i makt, en nødvendig følge av det mer komplekse jordbrukssamfunnet og økonomien i det enda mer komplekse moderne samfunnet.

Det finnes ingen vei tilbake til en paradisisk uskyldstilstand som den Rousseau beskrev. Vi har ikke noe alternativ, vi har ikke noe reelt handlingsrom. Vi må leve med det moderne samfunnets hierarkier og forskjeller. Innflytelsesrike historikere i vår egen tid, som Francis Fukuyamas og Jared Diamond, legger en liknende forståelse til grunn.

Politisk og sosialt handlingsrom

Graeber og Wengrow viser at den tradisjonelle, deterministiske forståelsen av virkeligheten er empirisk feil. Undersøkelsene deres viser at menneskene til alle tider har hatt et handlingsrom i valg av hvilke handlingsregler som skal prege samfunnet, og har brukt dette handlingsrommet til å utvikle et bredt spekter av forskjellige samfunn.

Vi har aldri levd bare i en alles kamp mot alle, slik Hobbes forutsetter, eller i et uskyldig paradis, slik Rousseau forutsetter. Folk har alltid levd i forskjellige samfunn, politisk og sosialt. Folk har lært av andre samfunn i sine omgivelser, både av dem de har villet etterligne, og av dem de ikke har villet ligne.

Jegere og samlere har ikke bare vært organisert i små egalitære grupper. De har også levd i byer over store deler av verden. For eksempel i Sør-Ukraina, i perioden fra 4100 til 3300 fvt. (overgangsperioden mellom sen steinalder og tidlig bronsealder), hadde byer med opptil 10000 innbyggere.

Disse byene viser at store komplekse samfunn ikke nødvendigvis førte til politiske og sosiale hierarkier. Noen er helt uten tegn til militære befestninger, templer, palasser eller andre former for hierarki. Andre steder er det indikasjoner på hierarki.

Blant jordbrukere i Midtøsten i antikken, har noen samfunn vært organisert som hierarkiske krigerstater, side og side med bondestater organisert med en flat struktur basert på samarbeid. Disse bondestatene har bygget og drevet store, komplekse vanningssystemer. En kompleks økonomisk struktur har med andre ord heller ikke her krevd en hierarkisk, autoritær organisering av samfunnet.

Blant urinnvånerne i Amerika var det liknende forhold, der samfunn levde side om side, med det samme næringsgrunnlaget, men der noen var organisert hierarkisk under en høvding, mens andre var organisert i flate samarbeidsstrukturer.

Det som gjør oss til mennesker

Graeber og Wengrow spør om ikke evnen til å eksperimentere med forskjellige former for samfunnsorganisering, er noe av essensen i det som gjør oss til mennesker, og skriver videre:

«Sett at vi helt fra starten av kunne behandle mennesker som oppfinnsomme, intelligente, lekne skapninger, som fortjener å bli forstått som det? Sett at vi i stedet for å fortelle historier om hvordan vår art falt fra en tilstand av idyllisk likeverd, hadde spurt om hvordan vi kunne bli fanget i så stramme tankemessige lenker at vi ikke engang kan forestille oss muligheten til å gjenoppdage oss selv?»

(Graeber, David, David Wengrow.2022. Begynnelsen til alt. En ny fortelling om mennesket. Oslo: Cappelen Damm Forlag side 23.)

For meg er dette et godt utgangspunkt for en ny fortelling om virkeligheten. Den kan frigjøre oss fra de tradisjonelle tenkemåtene vi er fanget i, og som binder oss til en utvikling som er ødeleggende for oss selv og den naturen som vi er en del av.

Overlegen alle andre kulturer

Frem til andre verdenskrig var det vanlig blant historikere, etnografer og sosialantropologer å beskrive den hvite, ariske rasen som den overlegne i verden. Etter andre verdenskrig gjorde erfaringene med nazismen dette raseperspektivet uakseptabelt. Men det ble ikke helt forlatt, det ble omskrevet i mer akseptable former.

Nå er det vestlig kultur som blir beskrevet som overlegen, spesielt vestlig kultur fra opplysningstiden på 1700-tallet og fremover gjennom imperialismens tidsalder. I praksis var ikke forskjellen så stor.

Hva vi i Vesten har lært fra andre kulturer, som den kinesiske, den islamske og den til urinnvånerne i Nord-Amerika, har blitt feid under teppet. Tradisjonelt har for eksempel universitetene, den moderne nasjonalstaten og demokratiet blitt fremstilt som utviklet i vestlig kultur alene.

Europeerne er irrelevante

Skal vi kunne følge Graebers og Wengrows invitasjon til å skape en ny fortelling om mennesket, må vi ikke bare legge til grunn at menneskene de siste 30000 årene har vært oppfinnsomme, intelligente og lekne skapninger. Vi må også legge vårt tradisjonelle, eurosentriske perspektiv på historien til side.

Skal vi kunne lære av historien, må vi være åpne for å se at vi har lært, og fortsatt kan lære, av kulturer til alle tider og på alle kontinenter, slik opplysningstidens tenkere og Kants kategoriske imperativ åpner for.

Graeber og Wengrow minner om at Europa var en bakevje i middelalderen. Bort sett fra ett og annet angrep på naboene, som under korstogene, var europeerne i store trekk irrelevante for verdenshandel og global politikk, og levde isolert. Andre kulturer var lang mer avanserte.

Da portugisernes og spanjolenes flåter med skip seilte rundt Afrika og til Amerika fra slutten av 1400-tallet og etablerte kolonier, forandret dette bildet seg radikalt. Med ett satt de mektigste europeiske kongerikene med kontrollen over store deler av kloden, og europeiske intellektuelle ble eksponert for en overflod av tanker og ideer om samfunn, vitenskap og politikk, som de tidligere ikke hadde kunnet forestille seg.

Den moderne europeiske staten

På 1600- og 1700-tallet var den kinesiske staten langt mer avansert enn de europeiske, både teknologisk og organisasjonsmessig.

Freden i Westfalen etter trettiårskrigen fra 1618 til 1648, hadde lagt grunnlaget for å utvikle en ny type stat i Europa. Graeber og Wengrow skriver at Leibniz anbefalte sine tyske landsmenn å ta i bruk kinesiske modeller for statlig styre i dette arbeidet, og fortsetter:

«Ut over 1700- og 1800-tallet begynte europeiske statsmakter gradvis å ta til seg tanken om at hver stat skulle ha et eget styre over befolkningen med hovedsakelig likt språk og lik kultur, ved hjelp av et byråkratisk myndighetsapparat bemannet av allmennutdannede mennesker som hadde klart å bestå konkurransepregede eksamener. Det kan være overraskende at de tenkte det, for det hadde ikke forekommet noe som overhode kunne minne om noe slikt tidligere i europeisk historie. Samtidig hadde nesten akkurat det samme systemet eksistert i århundrer i Kina.»

Den europeiske nasjonalstaten, med et profesjonelt, utdannet byråkrati som myndighetsutøvere, er utviklet med det velprøvde systemet i Kina som forbilde. Sjokket og forvirringen som fulgte Europas brå integrering i en global økonomi, bidro på 1700-tallet til europeiske intellektuelles fascinasjon for spørsmålet om sosial ulikhet.

Maktfordelingsprinsippet

Vi er vant til å tenke at selve ideen om at folk bevisst skaper sine egne institusjonelle ordninger, i stor grad er et produkt av europeisk opplysningstid. Vi er lært opp til at den franske politiske tenkeren Montesquieu med boken Lovenes ånd fra 1748, var den første til å skrive et eksplisitt og systematisk teoretisk verk, hvor han drøfter ulike politiske systemer, og analyserer lovverk som et sosialt fenomen.

I boken presenterer Montesquieu maktfordelingsprinsippet. Boken har hatt store ringvirkninger. De amerikanske grunnlovsfedrene hadde alle lest boken med begeistring, og prøvde bevisst å sette hans teorier ut i livet da de ville forfatte en grunnlov som skulle bevare den individuelle frihetens ånd. Vi finner også ringvirkningene igjen i slagordet fra den store franske revolusjon: Frihet, likhet brorskap.

Ukjent i Europa, vanlig i Nord-Amerika

Hvor tok tenkerne i opplysningstiden disse ideene fra? De var helt ukjente i europeisk statsstyre. Men de var helt vanlig i Nord-Amerika i god tid før europeiske nybyggere kom på banene.

Franskmenn som hadde innvandret til østkysten av Nord-Amerika på slutten av 1600-tallet og kom i kontakt med irokeserne, hadde en høyt utviklet sosial og politisk kultur, diametralt forskjellig fra kulturen som innvandrerne hadde med seg fra Frankrike.

Irokeserne var ikke underlagt herskere, prester eller en overklasse. Gjennom generasjoner hadde de utviklet et samfunn med vekt på et fritt liv og gjensidig hjelp, hvor ingen kvinner eller menn var undergitt andre. For å fremme denne friheten og gjensidigheten, var eiendomsretten begrenset til noen få personlige eiendeler, og de hverken godtok eller benyttet penger. Det ga et samfunn med små forskjeller.

Irokeserne verdsatte debatt i en rasjonell, skeptisk, empirisk og konverserende tone. Godt skolerte irokesere møtte gjerne jesuittiske prester og andre intellektuelle fra Frankrike til samtaler.

De kritiserte Frankrike for å opprettholde et system fullt av overtro og motsetninger, som oppmuntret folk til å oppføre seg dårlig. De pekte på at penger og eierrettigheter bidro til egeninteresse og jakt på materielle goder, luksus, intriger, lureri, løgn, svik og bedrag, og den uhyggelige ulikheten som gjør de fattige til de rikes slaver.

Tankene ble publisert i Frankrike

Franskmenn skrev ned sine samtaler med irokesere og publiserte dem i Frankrike. I Frankrike var det strengt forbudt å kritisere kongemakten, men disse skildringene av samtalene med irokesere gikk under radaren. De ble bestselgere på 1700-tallet.

De europeiske tenkerne i opplysningstiden pekte selv på at de hadde hentet inspirasjon fra møtet med andre kulturer, og mange av dem forsøkte seg med kritikk av sitt eget samfunn gjennom en tenkt utlending, med temaer og argumenter hentet direkte fra de publiserte samtalene med irokesere. Debattformen som de fremmet, var den samme som den irokeserne hadde utviklet, med vekt på rasjonell, skeptisk og empirisk argumentasjon, gjerne i en konverserende tone.

Myten om at den hvite ariske rasen er overlegen alle andre raser, og at den vestlige kultur alene har skapt det moderne, demokratiske samfunnet, har fått oss til å overse hvordan vestlige tenkere har lært fra andre kulturer, som kinesernes og irokesernes. Vi har oversett at vestlig kultur har blitt utviklet i dialog med og gjennom læring fra andre. Det er på høy tid at vi får øynene opp for hva andre har bidratt med, i det som etter hvert har blitt en felles kultur.

Kants kategoriske imperativ

Kants kategoriske imperativ er en del av dette bildet fra opplysningstiden.

Kant var en kristen protestantisk filosof på 1700-talllet, preget av opplysningstiden og pietismen, og kritisk til religiøst hykleri og ortodoks rettroenhet. Kant-teorien om det kategoriske imperativ ble først presenterte i verket Grunnlegging av moralens metafysikk fra 1785.

Et imperativ er en handlingsregel som forteller hva du skal og ikke skal gjøre. At denne handlingsregelen er kategorisk, betyr at den gjelder ubetinget for alle mennesker, og er grunnleggende for alle våre andre handlingsregler. Det kategoriske imperativ til Kant kan oversettes slik:

«Handle slik at det grunnleggende prinsippet (maksimen) til din vilje, til enhver tid samtidig kan gjelde som prinsipp for en allmenn lovgiving.» (Storheim, Eivind. Immanuel Kant. I Red. Trond Berg Eriksen Vestens tenkere Bind II. 1998. Oslo: Aschehoug Forlag, side 259.)

Kant har gitt forskjellige formuleringer som fremhever forskjellige sider ved det kategoriske imperativet. En av dem er:

«Handle slik at du alltid bruker menneskeheten (menneskenaturen), både i din egen person og i enhver annen person, som et formål, og aldri bare som et middel.» (Storheim, Eivind. Immanuel Kant. I Red. Trond Berg Eriksen Vestens tenkere Bind II. 1998. Oslo: Aschehoug Forlag, side 261.)

De reglene som du lar gjelde for deg selv, skal også kunne gjelde for alle andre. Og både du og alle andre personer er formål i seg selv, aldri bare et virkemiddel til å oppnå noe annet.

For Kant er mennesket et fornuftsvesen, og handlingsregelen en del av strukturen i alle menneskers fornuft. Den er ikke et imperativ i form av et påbud fra en eller annen instans utenfor menneskene. Den er menneskenes egen, iboende lov. Kant gjør menneskene moralsk selvbestemmende.

Styres ikke bare av fornuften

Vi følger imidlertid ikke alltid det kategoriske imperativ. Det kommer av at våre handlinger ikke bare styres av den rene fornuft, skriver Kant. Vi har også en sanselig natur med våre lyster og begjær, som ikke nødvendigvis er i overensstemmelse med fornuften og dens handlingsregel.

Imperativet, i likhet med mange av tekstene til tenkerne i opplysningstiden, har en brodd mot ulikhet som gir grunnlag for maktmisbruk og undertrykking av andre.

Kant legger til grunn at alle mennesker, til alle tider, har hatt en fornuft som forstår at det kategoriske imperativet er den grunnleggende handlingsregelen.

Opplysningstiden, med tenkere som Kant, Rousseau, Voltaire og Montesquieu, er et godt utgangspunkt for å se at skal vi forstå vår egen kultur og vår egen tid, kan vi ikke isolerer perspektivet i rom til Vesten og i tid fra opplysningstiden og fremover.

Frihet knyttet til eiendomsrett

Våre begreper om frihet og eiendom er forankret i romerretten. I romerretten består eierforhold av tre grunnleggende rettigheter; usus retten til å bruke det man eier, fructus retten til å nyte frukten av det man eier, og abuses retten til å skade, ødelegge eller kvitte seg med det man eier.

Romerrettens forståelse av frihet er den makten det mannlige overhodet i en husholdning hadde til å kvitte seg med sin eiendom etter eget ønske. Det som gjør romerretten så spesiell, er at ansvaret for omsorg for andre og deling knyttet til eierskap, som går igjen hos urfolk og i en rekke av verdens religioner, er redusert til et minimum eller til og med eliminert helt

Graeber og Wengrow viser den store likheten mellom tabuforestillingene i religioner som skiller og beskytter det hellige fra den profane verden, og vestlig privat eiendomsrett. Hvis du eier en bil, har du rett til å hindre enhver i hele verden å sette seg inn i bilen og bruke den. Bilen er skilt ut, inngjerdet av usynlige eller synlige barrierer, fordi den er hellig for et spesielt levende menneske; eieren.

Den nære parallellen mellom privat eierskap og forestillinger om det hellige avdekker hva som historisk sett er rart ved europeisk samfunnstenkning. Vi tar den absolutte, hellige egenskapen ved privat eiendom, slik vi har arvet den fra romerretten, som et grunnlag for alle former for friheter og menneskelige rettighet.

Et annet syn på eiendomsretten

Folk fra sosialt frie samfunn, som irokeserne i Nord-Amerika, så helt annerledes på den private eiendomsretten til europeerne. De så sammenhengen mellom den og europeernes maniske jakt, ut fra egeninteresse, på penger, eiendom og andre materielle goder.

Og de så sammenhengen mellom dette systemet og den uhyggelige ulikheten mellom folk, som gjorde de fattige til de rikes slaver. De kritiserte europeerne for å opprettholde et system fullt av overtro og motsetninger. Den private eiendomsretten førte til ufrihet og fravær av menneskelige rettigheter.

Den maniske jakten på profitt skaper i dag ikke bare fattige, den utarmer naturen som vi er en del av, og utrydder andre arter i et tempo som det ikke har vært maken til de siste 65 millionene år.

Som et alternativ til tradisjonen fra romerretten, peker Graeber og Wengrow på noen grunnleggende former for sosial frihet som det faktisk er mulig å gjennomføre i praksis:

• Friheten til å fjerne seg eller flytte fra sine omgivelser
• Friheten til å ignorere eller ikke adlyde ordre som andre har gitt
• Friheten til å forme en helt ny sosial virkelighet, eller bevege seg frem og tilbake mellom forskjellige

At vestens kultur er full av motsetninger, slik irokeserne pekte på, åpner også for at den har elementer vi kan bygge videre på for å skape et samfunn med større frihet og omsorg for hverandre og naturen. Graebers og Wengrows forslag til noen grunnleggende former for sosial frihet kan utfordre oss til å tenke nytt i dette arbeidet.

Religionskritikk er nødvendig

Religionskritikk er nødvendig for å motvirke at religiøse bevegelser gir legitimitet til falsk bevissthet, undertrykking og maktmisbruk. Men ikke all religionskritikk er like relevant.

Knut Johansen ser det komiske i bestemmelsen i Moseloven om at kastrerte menn ikke fikk komme inn i Herrens forsamling. Det er den selvfølgelig, ut fra normene i vårt samfunn, og hvis en leser teksten helt løsrevet fra det samfunnet den ble til i.

I sin bok om det religiøse livets grunnleggende former, beskriver og forklarer Émile Durkheim religionene som sosiale fenomen, som må forstås ut fra den funksjonen de har hatt i det samfunnet som de ble til i (Durkheim, Émile. 2008. The Elementary Forms of Religious Life. USA: Oxford World’s Classics). Durkheim regnes som en av grunnleggerne av sosiologi som akademisk disiplin.

Bestemmelser i antikke tekster, som Moseloven, må forstås ut fra det samfunnet som fastsatte bestemmelsene. Bestemmelsen Johansen viser til er antagelig langt mer enn 2600 år gammel og reflekterer et samfunn som på mange måter var forskjellig fra vårt. Gud skulle æres ved at både menneskene som deltok i gudstjenestene og offergavene, skulle være fysisk velskapt og uten skader. Bare det beste var godt nok for Gud.

Livet tilhørte slekten

Forståelsen av virkeligheten var jordnær og konkret, uten metafysiske spekulasjoner om et individuelt liv etter døden. Livet tilhørte slekten, det enkelte individ var bare ett ledd slektens lange kjede. Gjennom barn og barnebarn kunne en få del i det evige livet. Toppen av lykke var å få mange barn. Kastrerte gutter var avskåret fra å få del i dette evige livet.

Senere ble denne bestemmelsen kritisert av dem skrev siste del av profeten Jesaja. Her står det: «Evnukken skal ikke si: «Se, jeg er et tørt tre.» For så sier Herren: Evnukker som holder mine sabbater, som velger å gjøre det jeg vil og holder fast ved min pakt, dem gir jeg en minnetavle og et navn i mitt hus og på mine murer. Dette er bedre enn sønner og døtre. Jeg gir dem et evig navn som aldri skal slettes ut.» (Jes. 56; 3-5)

Teksten ovenfor kritiserer bestemmelsen i Moseloven om at evnukker og andre kastrerte menn ikke fikk komme inn i Herrens forsamling. I den siste delen av profeten Jesaja blir perserkongen Kyros (ca. 600-530 f.Kr) hyllet som utvalgt av Gud til å frigjøre jødene fra fangenskapet i Babylon. Han beskrives som en konge salvet av Gud, en Messias, en Kristus.

Påvirket av perserne

Fra denne tiden ble jødenes forståelse av virkeligheten påvirket av perserne. Perserne brukte evnukker i hoffet sitt. Profeter som Jesaja, la større vekt på bestemmelsene i pakten om å opptre rettferdig, barmhjertig og nestekjærlig, enn religiøse riter. Selvforståelsen til jødene ble mer individualisert, og persernes tro på et individuelt liv etter døden fikk etter hvert innpass.

Teksten bryter ikke med Moseloven, men følger tolkningsprinsippet om at når et viktigere bud er i konflikt med et mindre viktig, da må det mindre viktige budet vike. Denne teksten sier at det er viktigere å følge bestemmelsene i pakten med Herren, enn om en er kastrert eller ikke. Også evnukken som følger pakten, hører hjemme i Herrens hus og skal få et evig navn der. Det er en ny forståelse av det evige liv.

Religionskritikk i Bibelen

Slik religionskritikk går som en rød tråd gjennom både Det gamle og Det nye testamentet. Noe av kjennetegnet ved jødedommen fra Jesajas tid på 500-tallet f.Kr. til rabbinsk jødedom i våre dager, er denne kritiske holdningen til tradisjonelle oppfatninger, og den løpende debatten om hva som er de grunnleggende og viktigste handlingsreglene, som andre handlingsregler må vike for.

På Jesu tid hadde jødiske skriftlærde konkludert med at bare to bud var de viktigste og grunnleggende: Budet om å elske Herren Gud, og budet om å elske sin neste som seg selv. Jesus og de første kristne delte den oppfatningen. Disse to budene ble oppfattet som to sider av samme sak.

Kants kategoriske imperativ er nært beslektet med budet om å elske sin neste som seg selv. Når vi tar utgangspunkt i Kants kategoriske imperativ, knytter vi oss til en mer enn 2500 år gammel kritisk tradisjon i den jødisk-kristne fortellingen om virkeligheten.

Konklusjon

Artikkelen gjengir noen hovedpunkter i Graebers og Wengrows bok Begynnelsen til alt. En ny fortelling om mennesket. Boken rommer mye mer. Jeg anbefaler den.

På spørsmålet om vi trenger en ny fortelling om virkeligheten, må svaret være et ubetinget ja. På spørsmålet om verdens religioner har noe å bidra med i denne fortellingen, er svaret også ja, så lenge de og andre former for tro og praksis blir vurdert kritisk.

Foto på front: Connor Scott McManus, Pexels.com

Arve Negaard (75) er utdannet som historiker. Han har vært kommunaldirektør i Fredrikstad, høyskolelektor i organisasjon og ledelse, studieleder og konstituert dekan ved Høgskolen i Østfold, og SV-politiker. Sammen med Svein Kolstad Hansen har han skrevet boken «Økonomi på tvers – grunnleggende økonomistyring for kommunale ledere.»