Agenda Fredrikstad

Av Knut Johansen

Det finnes bøker som er så store at de burde komme med bærehåndtak og egen rømningsvei. Norsk etymologisk ordbok av Yann de Caprona er en av dem. Nær to tusen sider med ord som har levd, snublet og forsvunnet igjen – litt som mennesker, bare med bedre arkivering.

Rabagast

På side 820 står «rabagast». Et nydelig ord: en uregjerlig, sosialt uforutsigbar person. En som sier “skal bare” og plutselig har flyttet møblementet og startet en prinsipiell diskusjon om stuebordets eksistensberettigelse.

Jeg husker første gang jeg ble kalt Rabagast. Willy, en uheldig trommelærer i Veumveien i Fredrikstad, mistet tålmodigheten. Jeg hadde allerede mistet interessen. Kort tid før hadde vi gutta i gata sett Den røde pimpernell på kino.

Willy hadde en slik lampe som helten i filmen svingte seg i mens han fektet. Jeg klatret opp på bordet, grep lampen og kastet meg ut. Lampen tok med seg halve taket da vi sammen dundret i gulvet. Ledninger røk. Gnister sto. Støv fylte rommet.

«Du er en forbanna rabagast», skrek Willy. Det ble med den ene trommetimen.

Dama som lånte ut bøker lo godt da jeg forklarte at jeg var der for å finne ut hva rabagast betydde. Ordet satt allerede der og ventet, som om det hadde kjent meg før jeg kom.

Språk setter seg

Ta «duppeditt». Alt som ikke helt lar seg navngi: fjernkontroller, løse deler, små ting som alltid ender opp i skuffen ingen tør å åpne. Et ord som rommer mer jo mindre presist det er.

«Telefaks» gjør noe annet. Det forsvinner uten drama. Ingen gravøl, bare stillere og stillere korridorer i arkivene. Til slutt er det bare et ord i parentes, som noen har glemt å slette.

Inne i møterom og referater skjer det noe med språket. Setninger dukker opp som ingen helt husker å ha sagt. De blir stående likevel, som om de alltid har vært der.

«Innvandrer». «Person med innvandrerbakgrunn». Ord som ikke bare peker, men bygger rom. Når man først går inn i dem, endrer de akustikk.

Nye ord kommer hele tiden, prøver seg frem. Noen blir stående i gangen. De prøver døren igjen senere.

Noen slipper inn

Emojis begynner å opptre som små språklige gester. Ikke forklaringer, mer som nikk, skuldertrekk, stillhet som får farge.

Presten begynner å omtale komma som pust. Sosionomen skriver ikke lenger bare notater, men bevegelser mellom mennesker. Norsklæreren sier «duppeditt» uten å merke at det er et valg.

Språket brukes ikke bare – det begynner å bruke oss.

Hvis et ord ikke passer, blir det stående i gangen og vente. Språket bestemmer selv når det slipper det inn.

Forfatteren har generert illustrasjonen på forsiden ved hjelp av KI