Agenda Fredrikstad

Av Ivar Buvig

Det var en befrielse å se en modig mann ta standpunkt i en viktig sak. Peter Harald Stette våger der andre vender seg bort. Vi ville nok vanligvis kranglet om mye, Stette og jeg, men når saken blir viktig nok, blir filosofiske betraktninger uvesentlige tidstyver.

Jeg siterer Voltaire: «Det er vel talt, men vi må dyrke vår hage.» Å ta ansvar for det man faktisk kan påvirke, i stedet for å bruke all energi på verdens store problemer. Det er dette Stette gjør.

La oss ikke trøste oss med den behagelige løgnen: At mennesket innerst inne elsker alle barn, og at det må en mørk kraft til for å rive den kjærligheten ut av oss. En gal prest. En syk ideologi. En kald stat. Det er en vakker tanke. Den er også for billig.

Vi elsker ikke alle likt

Rundt FNs fredsdag i september bæres et vakkert ord fram i kirkene: Beskytt barna. Ingen er uenig. Og likevel er det nettopp her det vanskelige ligger. Spørsmålet er ikke bare om vi vil beskytte barna. Det er hvilke barn vi ser når vi sier det.

Vi elsker ikke alle barn likt. Vi elsker våre egne med en voldsomhet vi ikke får overført til den fremmede, uansett hvor mye vi skulle ønske det. Vi kjenner ungen i nabohuset. Vi kjenner språket, ansiktet, gaten. De andre kommer til oss som tall. Som bilder på en skjerm. Som navn vi ikke klarer å uttale. Det er ikke nødvendigvis ondskap. Det er bare sånn vi er skrudd sammen.

Empatien er en lommelykt

Empatien er ingen sol som skinner likt på alle. Den er en lommelykt. Den lyser sterkest der vi står nærmest, og det er vi selv som holder den.

Men lommelykten forklarer bare den første delen. For det finnes en forskjell mellom å ikke se et menneske og å se det, og likevel bestemme seg for at dets lidelse er nødvendig. Det første er menneskelig svakhet. Det andre er blind ideologi.

Ideologien trenger ikke alltid skape avstanden. Den kan nøye seg med å forklare den. Den kan fortelle oss at noen barn er våre, og andre tilhører fienden. At noen døde er en tragedie, mens andre er en pris som må betales. At noen liv må beskyttes fordi de står på riktig side av en historie, en nasjon eller en hellig fortelling.

Ikke nødvendigvis ond

Da har vi beveget oss fra likegyldighet til noe farligere. Vi har begynt å rettferdiggjøre det vi ellers ville sørget over. Og mannen, eller kvinnen som gjør det, føler seg ikke nødvendigvis ond. De føler seg tro. Pliktoppfyllende. Kanskje til og med moralsk.

Ondskapen banker sjelden på og sier at den er ondskap. Den kommer i arbeidsklær. Den kaller seg nødvendighet og ber deg bare om å gjøre ett unntak. Denne mekanismen er ikke forbeholdt én religion, ett folk eller én stat. Den finnes i mennesket. Derfor må vi våge å peke på den når den opptrer.

Det går an å mene at palestinske barn lider under en katastrofal krig og samtidig mene at israelske barn har samme menneskeverd. Det går an å fordømme israelsk maktbruk uten å fordømme jøder, å fordømme Hamas’ terror uten å gjøre palestinere kollektivt ansvarlige. Det er ikke relativisme. Det er moral. For barnet står over saken.

En ubehagelig utfordring

Her finnes en ubehagelig utfordring for alle som bruker Bibelen som moralsk autoritet. Kristendommens universalistiske påstand er ikke at mennesket skal slutte å elske sine egne, men at den fremmede også har krav på vår omsorg.

«Hvem er så min neste?» Svaret er ikke den som ligner meg. Ikke den som deler mitt folk, mitt land eller min tro. Det er den som trenger meg. Og Paulus skriver: «Her er ikke jøde eller greker.» Det betyr ikke at forskjellene forsvinner, men at de ikke kan brukes til å rangere menneskeverd.

Derfor er «Beskytt barna» et langt mer krevende budskap enn det først høres ut som. Det er lett å beskytte barnet når barnet er vårt. Vanskeligere når det tilhører den andre. Og vanskeligst når vår egen sak krever at vi skal slutte å se det.

Vi trenger ikke late som om vi føler det samme for alle barn. Det gjør vi ikke. Prøven er ikke om hjertet vårt er likt fordelt, men om vi klarer å la være å gjøre forskjellen i det vi føler om til en forskjell i hva et menneske er verdt.

Ungen i Gaza. Ungen i Israel. Ungen under en betongplate på andre sida av kloden. De ber deg ikke elske dem slik du elsker din egen. De ber om noe vanskeligere: At du skal vedgå at livet deres teller like mye, også når hjertet ditt ikke kjenner noe som helst.

Det er ingen følelse, det. Det er en avgjørelse. For barnet står over saken. Alltid.

Mäktigt är det späda livet
mer än järn,
fram ur jordens hjärta drivet
utan värn.

(Karin Boye. Utdrag fra «Jag vill möta…»)

Forfatteren har selv brukt KI for å generere forsideillustrasjonen