Stormen har gitt seg, FrP-rådgiveren har fått sparken og uttalelsene på Eilefs Landhandleri synes ikke å ha skadet Fremskrittspartiet, som fortsetter fremgangen på meningsmålingene.
Men den presseetiske debatten om bruk av skjulte opptak, bør ikke stilne. Tvert imot er det nødvendig med en bredere gjennomgang av Vær Varsom-plakatens punkt 3.10, som har denne ordlyden: «Skjult kamera/mikrofon eller falsk identitet skal bare brukes i unntakstilfeller. Forutsetningen må være at dette er eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning.»
Selv om man skulle mangle kunnskap om de metodiske og presseetiske betingelsene for bruken av skjulte metoder, burde enhver forstå at en seriøs presse verken tar skjulte opptak eller publiserer uttalelser fra berusede personer. Særlig burde redaktørstyrte medier vite dette.
Hele arbeidsprosessen
Da jeg begynte i Norsk Presseforbund 2. januar 1986 – med hovedansvar for Pressens Faglige Utvalg, Tekstreklameutvalget og Offentlighetsutvalget – var holdningen at PFU bare skulle vurdere det publiserte redaksjonelle materialet, ikke hvordan journalistene samlet inn materialet.
Dette fritok naturligvis ikke journalister og fotografer fra det presseetiske ansvaret, men understreket sterkt at det presseetiske ansvaret skulle utøves før publiseringen, og at ansvaret lå hos den ansvarlige redaktøren. Alle mulige presseetiske overtramp skulle ryddes av veien før publiseringen.
Etter hvert som PFU fikk klager på journalisters opptreden under innsamlingen av det redaksjonelle materialet, måtte PFU også vurdere om journalister og fotografer hadde brutt de presseetiske normene under innsamlingen av det redaksjonelle materialet.
I dag kommer dette til uttrykk i Vær Varsom-plakatens punkt 3.9: «Opptre hensynsfullt i det journalistiske arbeidet. Misbruk ikke andres følelser, manglende medieerfaring, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.»
Punktet gir en klar advarsel om å opptre varsomt i forhold til mennesker som av ulike grunner er i ubalanse. Det kan ikke være vanskelig å forstå at både det skjulte opptaket på Eilefs Landhandleri og den etterfølgende publiseringen, er i konflikt med dette punktet i Vær Varsom-plakaten.
To viktige vilkår
Kravet til å opptre hensynsfullt i det journalistiske arbeidet kommer sterkt til uttrykk i det neste punktet i Vær Varsom-plakaten, punkt 3.10, om bruk av «skjult kamera/mikrofon eller falsk identitet».
Vær Varsom-plakaten er en samling etiske imperativer. Handlingsreglene er ikke kategoriske, men veiledende og kan fravikes. Men betingelsene for å fravike punkt 3.10 er meget strenge. Premissene uttrykker de sterkeste presseetiske imperativene.
Skjult opptak og falsk identitet hører med til de absolutte presseetiske unntakene. Det må foreligge to vilkår: Det som skal avdekkes, må være «forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning», og det skjulte opptaket må være den «eneste mulighet» til å avdekke dette forholdet.
At noe er av «vesentlig samfunnsmessig betydning», betyr at det som skal avdekkes har en særlig alvorlighetsgrad. Det holder ikke at uttalelsene vekker oppsikt eller avsky, eller oppfattes som rasistiske.
Det andre vilkåret er at det skjulte opptaket må være «den eneste mulighet» til å avdekke forholdet. Før en journalist tar i bruk skjulte opptak, skal journalisten ha prøvd alle andre muligheter for å avdekke forholdet av «vesentlig samfunnsmessig betydning».
Skal redaksjonen forsvare bruken av skjulte opptak eller falsk identitet, må redaksjonen kunne redegjøre for hvilke andre metoder som har vært forsøkt for å avdekke forholdet.
Journalistikk er ikke alltid letteste vei til målet.
Dyp krenkelse
De to vilkårene – som må oppfylles samtidig – understreker alvoret ved bruk av skjulte metoder. Bruken av skjulte metoder krenker menneskers integritet. Forstår man ikke det, er det selvfølgelig vanskelig å forstå alvoret bak i pressens strenge vilkår for bruk av skjulte metoder.
Jeg ser det anmeldes tvil overfor TV 2’s metoder, men at det raskt legger til at både metoden og publiseringen kan forsvarers i denne saken. Hvilken sak? At en rådgiver under påvirkning av alkohol kommer med det som oppfattes som rasistiske utsagn. Men det er ikke det som er saken, men om de presseetiske kravene til bruk av skjulte opptak er oppfylt.
Det er ofte vanskelig å være kritisk til en journalistisk metode som frembringer uttalelser som vekker sterk antipati. Men det er nettopp i slike situasjoner man avslører hvem som står støtt og hvem som vakler i de presseetiske vurderingene.
En menneskerett
Det grunnleggende kravet til intervjusituasjonen er at journalisten skal presentere seg med navn, hvilken redaksjon han eller hun representerer og om uttalelsene er ment for offentliggjøring eller ment som bakgrunnsinformasjon. Journalisten må også avklare om kilden krever å få være anonym.
Det er en menneskerett å få vite at man står overfor en journalist som har til hensikt å offentliggjøre det man uttaler. Et intervju skal foregå i en åpen og redelig setting. Intervjuobjektet skal være trygg på at journalisten gjengir det intervjuobjektet selv kan stå for, og kanskje selv måtte forsvare i det offentlige rom.
Jeg kjenner ikke opptakten til intervjuet, bortsett fra at den avskjedigede FrP-rådgiveren skal ha oppsøkt TV 2-journalistene. Men når samtalepartneren har drukket alkohol, driver man selvfølgelig ikke med journalistikk.
Journalister og politikere
Eilefs Landhandleri i Oslo omtales som et sted der politikere og journalister omgås. Fordi forholdet mellom journalist og kilde kan medføre en gjensidig påvirkning, er samrøret mellom journalister og kilder et kritisk element i den journalistiske metodikken.
Redaktører og journalister er imidlertid svært lite villige til å diskutere denne problemstillingen. Relasjonsbygging kan det settes kritisk søkelys på i alle andre profesjoner, men tar du opp temaet i journalistisk sammenheng får du fort høre at du kommer med «bullshit».
Men journalister og redaktører bør alltid spørre seg om hva folket vil tenke hvis forhenget til «det aller helligste» – til Eilef Landhandleri – revnet og samrøret mellom journalistene og deres «venner» (som ofte også er deres kilder), ble synlig for folket utenfor den lukkede krets?
Journalist og svirebror
Journalister kan heller ikke hevde at de alltid er journalister samtidig som de er svirebrødre med kildene. I slike situasjoner forsvinner rolleforståelsen. Det skjedde da en spiller og en sportsjournalist fra lokalavisen tørnet sammen utenfor puben. Fotballederen som ringte meg og ba om råd, pekte nettopp på at etter noen glass øl, ser ikke spillerne forskjell på en svirebror og en sportsjournalist.
Inhabil journalist
Det har blitt kjent at den ene TV 2-journalisten har vært en aktiv politiker i MDG. TV 2 mener det er så lenge siden at hun ikke lenger kan være inhabil til å rapportere om politikk.
Når en journalist går fra å være inhabil til å være habil, er et vanskelig spørsmål. Fordi habilitetsspørsmålet er så sterkt knyttet til journalistens og pressens troverdighet, kan man ikke uten videre sette en tidsfrist for når inhabiliteten utløper for leserne, lytterne og seerne.
Av erfaring vet vi at når troverdigheten etterspørres, kan inhabiliteten gå langt tilbake i tid. Journalister må derfor alltid unngå å sette seg i en situasjon der leserne, lytterne og seerne kan komme til å tvile på journalistens vilje og evne til å rapportere om en sak med den nødvendige grad av uavhengighet.
Illustrasjonsfoto på front: Boys in Bristol Photography, via Pexels.com
Agenda Fredrikstad 