Agenda Fredrikstad

Av Knut Johansen

Tenk på nordsjødykkerne. Mennene som dro ned i mørket og kulda og bygde opp hele oljelandet vårt, krone for krone, dykk for dykk. De ble syke. Mange døde tidlig. Og staten — vår egen, snille, omsorgsfulle stat — brukte tjue år på å si at neeei, det er nok ikke sammenheng mellom dykkingen og at dere blir syke. I 2013 dømte menneskerettsdomstolen mot Norge i denne saken. Da var mange av dem som det gjaldt, allerede borte.

Krigsseilere og barnehjemsbarn

Og krigsseilerne, da. Disse mennene som hadde holdt forsyningslinjene i live mens torpedoene gikk i sjøen rundt dem. Mange kom ødelagte hjem. Og hva gjorde Norge? Sperret pengene deres. Holdt dem ute i femti år. Femti. Da oppgjøret kom, lå de fleste i en gravlund eller på et sykehjem og forsto ingenting.

Barnevernsbarna er det som pågår nå. Tusener av unger som ble plassert på institusjoner og i fosterhjem og knekt for livet. Får de oppreisning? Jada, hvis de klarer å dokumentere det. Som er nesten umulig, fordi papirene er borte og overgriperne er døde. Praktisk system, det.

Og så har du de andre. Taterne. Lobotomipasientene. Tyskerjentene. Krigsbarna. Samene. De norske kommunistene som faktisk gjorde noe bemerkelsesverdig, og viktig under krigen, og som ble fengslet for det etterpå fordi London ikke hadde signert papirene. Asbjørn Sunde fikk takk for innsatsen i form av en celle.

Ministre som roter

På den andre siden står det noen ministre som har rotet det til med aksjer eller pendlerbolig eller hva det nå er. Og de — de lander mykt. Falskjermer, ambassadørstilling. Styreverv. En liten direktørjobb i et halvstatlig konsern. Anniken Huitfeldt sto i det en stund, men selv da hun sto i det som verst, var det aldri tvil om at hun kom til å lande på beina. Det gjør de.

Hvordan?

Det er ikke en konspirasjon. Det er det jeg vil ha sagt. Folk tror alltid at sånt er en konspirasjon, at det sitter noen i et rom og bestemmer. Det gjør det ikke. Det er verre enn det. Det er bare et helt vanlig miljø av helt vanlige mennesker som beskytter andre vanlige mennesker fra konsekvensene av helt vanlige feil. Middelmådighet, hele veien.

De har gått på de samme skolene. Barna deres går i samme klasse. De gifter seg på kryss og tvers — departementsråden med advokaten, redaktøren med statssekretæren. Og når en tidligere statsråd søker styreverv, blir søknaden lest av noen som vet hvordan det er å være tidligere statsråd. Når en uføretrygdet blir tiltalt for NAV-svindel, blir saken lest av noen som aldri har levd på minstepensjon og aldri kommer til å gjøre det.

Det er det som er greia. Ikke ondskap. Gjenkjennelse. Du forstår dem som ligner deg selv. Det er dessverre menneskelig.

Og så er det dette med ansvar. Saker går mellom direktorat og departement og tilsyn og ombud, og hver av dem peker på den neste, og den enkelte saksbehandler har som regel rett — hun har fulgt regelverket. Det er regelverket som er konstruert sånn at ingen skal kunne pekes på. Hannah Arendt — hun visste hva hun snakket om, den dama — kalte det «The rule of Nobody». Ingen bestemte at krigsseilerne skulle vente i femti år.

Eller gjorde noen det?

Foreldelsesfristene, beviskravene. Prosessen, prosessen, prosessen. Helt rimelige greier hvis det er to private parter som krangler om en hekk. Men når den ene parten er staten og den andre er en enkeltperson som slåss for livet og allerede er knekt — da blir prosessen i seg selv straffen.

Staten kan vente ut alle. Den har all verdens tid. Det har ikke en lungeskadet dykker på sekstifem.

Norsk demokrati funker fint så lenge folk flest er fornøyde. Det er det jeg har skjønt etter hvert. Det er ikke bygget for mindretall som har blitt sviktet av selve grunnstrukturen. Sånne grupper er en forstyrrelse, og de behandles deretter — utvalg, granskinger, oppreisningsordninger med tekniske terskler så høye at halvparten faller av før de har skjønt skjemaet. Det handler ikke om å gjøre opp. Det handler om å få roen tilbake. Få flertallet til å føle seg gode igjen.

Arbeidserfaring

Og så det siste. Sjekk regjeringsmedlemmene. Tell hvor mange av dem som har hatt en jobb utenom politikken. Du kommer ikke høyt. AUF, partikontor, statssekretær, statsråd. Det er veien. Hele veien. Spørsmålet er ikke om politikere må ha stått i kassa på Rema — spørsmålet er om det finnes noe som helst korrektiv inne i den lille boblen, eller om alle høringsinstansene og ekspertutvalgene og brukerrådene også er befolket av folk fra samme miljø.

Jeg har en mistanke om svaret. Men det får være en annen gang.

Forfatteren har selv kreert illustrasjonen med hjelp av KI.