Agenda Fredrikstad

«Bibelen er mangfoldig», skriver Arve Negaard. Det er sant nok. Deretter følger den avgjørende setningen: «For å avgjøre hva som er av Gud, må leseren bruke sin fornuft.»

Ved første øyekast virker dette både beskjedent og rimelig. Hvem kan være mot fornuft? Men under den høflige overflaten skjuler det seg en revolusjon. Bibelen sitter ikke lenger på dommerstolen. Det gjør leseren.

Gud er enig med leseren

Det er få ting som fascinerer mer enn å se et menneske erklære sin fullstendige uavhengighet fra autoriteter, for deretter å opprette seg selv som den øverste autoritet.

Man begynner med å ville skille Guds ord fra menneskers ord. Man ender med at ens egne preferanser avgjør forskjellen. Tekster som bekrefter moderne oppfatninger, erklæres tidløse og guddommelige. Tekster som utfordrer dem, stemples som kulturelt betingede.

Resultatet er at Gud, etter grundig gransking, viser seg å være enig med leseren i nesten alt vesentlig. Et usedvanlig heldig utfall for den konforme tolk.

Friheten blir et fengsel

Her møter vi et fenomen Erich Fromm beskrev i «Flukten fra friheten». Mennesker frykter ofte friheten mer enn de innrømmer, for den må brukes på meningsfullt vis. Når man ikke makter det, blir den et fengsel, og konforme krefter står klar med åpne armer.

Flukten kan ta to former. Den første er den åpenbare autoritarismen: Man underkaster seg en leder eller institusjon og lar den tenke på egne vegne. Den andre er mer sofistikert. Man erklærer seg fri fra alle autoriteter, men gjør sine egne følelser og kulturelle preferanser til den nye autoriteten.

Kronen skifter hode, men kongedømmet består. Mange tror de har frigjort seg fra autoritet. Ofte har de bare flyttet den fra teksten til speilet.

Bibelens advarsel

Men her avsløres en eiendommelig ironi. Den som setter sin egen dømmekraft til doms over teksten, gjør nettopp det Bibelen selv advarer mot fra sin første side. Selve syndefallet er ikke noe annet. Mennesket setter sin dømmekraft over budet.

Les fortellingen på nytt: Fristelsen er ikke sanselig, men intellektuell. Slangen lokker ikke med nytelse, men med innsikt: Dere skal bli som Gud. Fallet er ikke ulydighet mot bedre vitende. Det er emansipasjon. Den første frie leser stod i hagen, veide Guds ord på egen vekt og fant det for lett.

Hjertet er bedragersk

Dette er et tema teksten vender tilbake til. «Stol på Herren av hele ditt hjerte», heter det i Ordspråkene, og «støtt deg ikke til din egen forstand». Og: Det finnes en vei som synes rett for et menneske, men enden på den er døden. Veien synes rett. Den føles rett. Og likevel fører den i avgrunnen, fordi privat overbevisning ikke garanterer sannhet.

Jeremia angriper selve det organet den moderne leser stoler mest på. Hjertet er mer bedragersk enn noe annet, sier han. Hvem kan kjenne det? Følelsen av å ha rett er det minst pålitelige vitnet vi har. Paulus fører linjen frem: De som påsto å være vise, ble dårer. Forstanden forderves ikke ved å være for liten, men ved å dyrke seg selv.

Fra treet i hagen til hjertet hos Jeremia løper én ubrutt linje: mistilliten til menneskets dom i egen sak. Og det er nettopp denne linjen den autonome leser overser.

Moralske moter

Her oppstår et paradoks. De samme menneskene som forkynner uavhengighet av tradisjon, viser en nesten rørende lydighet overfor samtidens moralske moter. De trosser villig profeter og to tusen års teologi, men nøler sjelden med å bøye seg for rådende konsensus.

Det krever mot å stå alene mot sin samtid. Det krever langt mindre å stå sammen med den.

For tolkningen er ikke bare subjektiv. Den er avhengig av den rådende samtidsfornuft. Det leseren opplever som sin egen frie fornuft, er som regel bare det hans samtid har gjort selvinnlysende. Han trosser to tusen års teologi i kraft av overbevisninger som er femti år gamle, og kaller det uavhengighet.

Har byttet autoritet

Dermed har den autonome leser ikke frigjort seg fra autoritet. Han har byttet en varig autoritet mot en flyktig. Skriften står stille. Samtidsfornuften skifter hvert tiår. Hver generasjon vil felle motsatt dom, hver med samme selvsikkerhet. Gårsdagens opplyste konsensus er morgendagens pinlige fordom.

Her strammer ironien seg. For veien som synes rett, synes sjelden rett for det ensomme individ alene. Den synes rett for hele generasjonen samtidig. Den kollektive overbevisning er ikke noe vern mot villfarelse, men dens mest virkningsfulle forkledning.

Konforme maktstrukturer

Kristendommen har ikke vært uskyldig i dette mønsteret. Kirkelige institusjoner har ofte opptrådt som konforme makstrukturer som slikker oppover og spytter nedover. De har vist forståelse for keisere og eliter, men vært nådeløse mot avvikere uten makt.

Nettopp derfor er det risikabelt å gjøre menneskelig dømmekraft til høyeste instans. Når kirken gjorde det, fikk man maktmisbruk. Når individet gjør det, får man selvbekreftelse. Problemet er det samme. Mennesket er en upålitelig dommer i saker som berører det selv.

Fornuften skal brukes

Spørsmålet er ikke om fornuften skal brukes. Selvfølgelig skal den det. Spørsmålet er hvem som sitter i dommersetet. Er fornuften et redskap for å forstå teksten? Eller er teksten råmateriale som fornuften former etter eget bilde?

For dersom leseren alene avgjør hva som er Guds ord, blir resultatet ikke en mindre autoritær religion, men en mer diskret autoritarisme. Den gamle paven avskaffes, men en ny innsettes umiddelbart. Han bor ikke i Roma. Han ser på oss fra speilet hver morgen.

Som alle paver har også han den egenskapen at han sjelden er uenig med seg selv.