Det manglet ikke på gode forsetter etter terroraksjonen. Den type tankegods som terroristen baserte sine handlinger på, måtte slås tilbake med politiske, rasjonelle og liberale argumenter. Raseforskjeller og kulturelle motsetninger skulle møtes med integrering og forståelse. Ytringsfriheten skulle gjelde også for politiske ytringer som mange ville kalle ekstreme. Ekstremisme skulle møtes med motargumenter mer demokrati og mer åpenhet i det norske samfunnet. Terror skulle aldri kunne utløse en rasekrig mellom vestlige og i hovedsak hvite stater, mot muslimske og i hovedsak fargede innvandrere!
Og så smalt det igjen
I august 2019 tok Philip Manshaus seg inn i en moske i Bærum med mål om å drepe muslimer, men han ble avvæpnet og holdt fast til politiet kom og arresterte ham og før han fikk drept noen der. I hjemmet fant imidlertid politiet hans stesøster skutt og drept. Manshaus sa i rettssaken at han hadde vært inspirert av Behring Breivik og en terrorist som drepte 52 mennesker i et angrep mot to moskeer i New Zealand i mars samme år.
I 2022 gikk Zaniar Matapour til angrep mot to utesteder i Oslo under Pride-feiringen og drepte to personer og skadet 20 med skytevåpen. Motivet skal ha vært hat mot homofile, selv om tiltalte har nektet å si noe om det i saken mot ham. Det foreligger fortsatt ingen rettskraftig dom i den saken.
Tross alle gode forsetter etter 22. juli-terroren har vi altså ikke klart å kvitte oss med terror som politisk virkemiddel. Det mest deprimerende er at den ser ut til å få økt oppslutning på de mørke sider av nettet. Særlig rundt årsdagen for handlingen dukker det opp innlegg som hyller Behring Breivik og hans motivasjon for å handle som han gjorde. Selv om det er snakk om relativt få, og at argumentasjonen er mest rasistisk og fremmedfiendtlig, er det likevel skuffende at vi ikke har lykkes bedre i å bekjempe den type agitasjon.
Religion spiller en rolle
Hvis vi går tilbake og ser på hva utøverne av terroraksjonene selv oppgi som motiv, ser vi at frykt for andre kulturer og religioner, spiller en vesentlig rolle. I sitt manifest skriver Behring Breivik en del om dette. Han påstår at Norge er i ferd med å bli overtatt av muslimer. At norske kultur er i ferd med å forsvinne og at den norske kirke er i ferd med å bli overtatt av muhammedanismen og at Norge om ikke lenge vil bli styrt av Sharialover. Som en av få våkne nordmenn som så dette, falt ansvaret på ham for å gå til aksjon slik at det sovende norske folk skulle reise seg og gå til kamp mot muslimifiseringen av hans kjære fedreland. Angrepene mot moskeene både i New Zealand og i Bærum, var ikke tilfeldig valgte mål, men rettet mot sentre for muslimsk tro.
Angrepet mot skeive Pride-feirende i Oslo ble av de fleste sett på som et angrep på homofile ettersom homofili ikke er i tråd med en tradisjonell og konservativ tolkning av Koranen.
Hva har prestene gjort?
Da må man spørre seg; Hva har presteskapet på begge sider gjort for å forklare at deres religion tar avstand fra terror og vold og at dette ikke skal være en del av den religion de bekjenner seg til? I samhørighetsboblen som ble skapt i dagene og ukene etter terroren på Utøya og i regjeringskvartalet, sto både kristne og muslimske prester fram og var enige om at motsetningene mellom de to religionene måtte forklares og at vold måtte avvises som problemløsning. Men det virker som om luften har gått litt ut av bobla. Og at man nå er tilbake i en slags konkurranse-situasjon, hvor det gjelder å ha den største og mest trofaste menigheten. Det er i så fall synd, fordi vi tror det er helt nødvendig at prester på begge sider engasjerer seg og tar avstand fra voldsbruk som unnskyldning for religiøs uenighet.
Politikernes rolle
Så må det også sies at prester og religiøse ledere kunne hatt bedre eksempler å vise til enn president Trump, statsminister Nethanyahu, og diverse ayathollaer i Iran. Her slenges det ukvemsord og fornærmelser verre enn de verste ungdomschatter på nettet. Og nå den ene parten blir lei, starter slengingen av missiler, ballistiske raketter og droner.
Vi kan forstå at det i et slike omgivelser blir vanskelig å snakke om at man skal oppnå fred gjennom forhandlinger og internasjonale avtaler. For øyeblikket ser det ut til å være vanskelig å snakke vett til «fredspresidenten» Donald Trump. Statsministeren i Israel, et land som er tuftet på restene av et massakrert folk, jobber nå beinhardt for å massakrere så mange av sine arabiske naboer før han selv blir kastet og stilt for retten for korrupsjon.
Alle gode krefter
Vi lever i en verden hvor alt for mange tyr til vold for å løse konflikter. Det ironiske er at vold aldri har løst en konflikt. Det kan i beste fall skape en pause i åpne krigshandlinger, men det vil alltid være en part som føler seg som taper og som sitter igjen med revansjistiske tanker og følelser, og som forbanner seg på at de skal ta igjen en gang!
Derfor trenger vi at alle gode krefter nå samler seg. Slutter å smiske for krigshisserne og polariseringspolitikerne og sier; Nok er nok! Gå i skammekroken og tenk over hva du har gjort! Prester og lærere må gjøre alvor av å samle unger fra forskjellig bakgrunn og kulturer, og vise dem at bare gjennom samarbeid og forståelse kan vi skape et samfunn hvor vold er unaturlig.
Forsidefoto: Kjersti Magnussen, Flikr/Wikimedia
Agenda Fredrikstad 