Overlever velferdsstaten?

Av Bengt Morten Maximillian Wenstøb

Det er åpenbart at Norge har opplevd en betydelig velstandsøkning. De fleste av landets innbyggere har både fått bedre økonomi, bedre muligheter til å realisere sine drømmer og skape et bedre liv.

Kort sagt, vi lever i et land som skal ta vare på oss fra vugge til grav. Eller gjør vi egentlig det? Det er i hvert fall grunn til å stoppe opp og spørre om dette fortsatt stemmer, eller om vi bare lever på en forestilling om at det er slik.

Flere utfordringer

Det er åpenbart at vi står overfor flere utfordringer. Disse kan løses, men da må vi være villige til å tenke annerledes, og kanskje forkaste noen vedtatte sannheter. Ofte blir slike sannheter fremstilt som noe vi bare skal akseptere, uten at alternative forklaringer eller løsninger blir diskutert.

La oss ta eldrebølgen som eksempel: Er det virkelig slik at alle ønsker å avslutte livet på et sykehjem, eller er det større variasjon blant eldre enn vi ofte antar? Mange eldre har god helse, trener regelmessig og ønsker å være aktive langt opp i årene. Samtidig er det nå mulig å arbeide til man er 72 år. Er det en sammenheng mellom ønsket om å stå lenger i arbeid og mulighetene som faktisk finnes for å gjøre det?

Skal finansieres

Velferdsstaten er avhengig av at noen finansierer den. Samtidig vet vi at vi vil mangle hender i eldreomsorgen og i andre velferdstjenester. Vi trenger dyktige profesjonsutøvere. Hvorfor aksepterer vi da at en så stor andel av arbeidsstyrken i omsorgssektoren er ufaglært?

Norge er bygget på universelle tjenester og ytelser som skole, helse- og omsorgstjenester, folketrygden og et sosialt sikkerhetsnett for dem som trenger det. Disse tjenestene og ytelsene skal finansieres. Men hvordan skal vi klare det når oljeinntektene gradvis blir mindre og helseutgiftene øker i takt med nye medisiner, ny teknologi og stadig bedre behandlingstilbud.

Har individet et ansvar?

Hvor går grensen mellom samfunnets og individets ansvar? Er det det offentliges oppgave å forebygge sykdom, eller har vi også et personlig ansvar for egen helse? Kort sagt: Skal velferdsstaten ta ansvar for alt, eller må den enkelte også bidra?

På flere områder ser vi en ubalanse mellom forvaltningens rammer og menneskers faktiske behov. Når personer med funksjonsnedsettelser ønsker økt livskvalitet på lik linje med alle andre, og er avhengige av brukerstyrt personlig assistanse (BPA), kan ikke det offentlige svare at ressursene ikke strekker til. Da sier man i realiteten at enkelte mennesker må nøye seg med et halvt liv. Er det en velferdsstat verdig?

Hvor er autoritetene?

Vi ser også at mange ungdommer sliter, både på skolen og i fritiden. Noen utfører kriminelle  handlinger og blir ikke stoppet før de har opparbeidet seg et omfattende rulleblad.

Er dette noe vi som samfunn bare skal akseptere? Er det rimelig å overlate all oppdragelse og grensesetting til lærerne? Har ikke også foreldre, lokalmiljø og samfunnet som helhet et kollektivt ansvar?

Hvor er autoritetene? Hvem er det som sier nå er det nok til en ungdom som ikke klarer å ta vare på seg selv?  Går vi bare forbi og ser en annen vei?

Kunstig intelligens kan bidra til å effektivisere offentlig sektor. Men teknologi alene er ingen løsning for mennesker som sliter. De trenger ofte et medmenneske å snakke med. Spørsmålet er hvor vi skal finne disse menneskene i fremtidens velferdsstat?

Offentlige ytelser

Vi må lykkes bedre med integrering. Da er språk og arbeid avgjørende. Språk fordi det gir mulighet til å delta i samfunnet og bygge relasjoner. Arbeid fordi det gir økonomisk selvstendighet og mestring. Det kan ikke være slik at offentlige ytelser alltid er svaret. Det er verken rettferdig overfor dem som ønsker å arbeide, eller bærekraftig for velferdsstaten.

Dersom vi ikke lykkes med integrering og å få flere i arbeid, vil stadig nye kommuner få problemer med å opprettholde grunnleggende velferdstjenester.

Alle er enige om at flere må stå lenger i arbeid, og at færre må være avhengige av varige offentlige ytelser. Men hvordan skal dette løses i praksis? Vi kan ikke gjenta de samme målene år etter år og tro at utfordringen dermed er løst.

Vi må våge å reformere helse- og omsorgstjenestene. Det er åpenbart at dagens system ikke fungerer slik vi ønsker.

Tilliten vil kunne svekkes

Det er mye som er bra i Norge. Mange deltar i arbeidslivet, og de offentlige institusjonene nyter høy tillit. Men det er ingen garanti for at dette vil vare evig. Dersom befolkningen opplever et stadig større gap mellom det som loves og det som faktisk leveres, vil tilliten gradvis kunne svekkes.

Ikke minst må samarbeidet mellom politikerne som fatter beslutningene, lederne som forvalter tjenestene og medarbeiderne som utfører dem i praksis, bli bedre.

I offentlig sektor preges mange prosesser fortsatt av en ovenfra-og-ned-kultur. Vi må bli flinkere til å lytte til de ansatte som opplever utfordringene i hverdagen. Det må skapes et debattklima som gir rom for nytenkning, ulike perspektiver og nye løsninger.

Spørsmålet er derfor ikke bare om velferdsstaten overlever 2030. Det avgjørende spørsmålet er hvilken velferdsstat vi ønsker å ha, og om vi er villige til å gjøre de endringene som er nødvendige for at den skal bestå også i framtiden.

Illustrasjon forside: Pexel Photo