Agenda Fredrikstad

Av Knut Johansen

Jeg vil også takke Arve Negaard for å bidra med historisk dybde og perspektiv. Samtiden blir lettere å forstå når den ses i lys av fortiden, men historien er aldri nøytral – den må tolkes kritisk. Når det gjelder Kant, er jeg likevel ikke overbevist om at hans moralfilosofi står særlig nær jødisk tradisjon. Universelle moralske idéer finnes i mange tradisjoner, men hos Kant henger de først og fremst sammen med opplysningstidens rasjonalitet. Her er det rom for uenighet, men også for presisjon.

Tro og fremtiden

Likevel er historien bare én del av forståelsen. Den andre handler om fremtiden.

Jeg skylder Bent Erik Hodnebrog en unnskyldning. Jeg ble for opptatt av mine egne poenger og argumentasjon. Da glemte jeg å lese det han egentlig skrev da han tidligere i debatten spurte om det er mulig å si noe om tro uten å begrunne det med bibelen. Spørsmålet om tro er mer grunnleggende enn det ofte gis inntrykk av. Tro handler ikke bare om religion, men om menneskets evne til å orientere seg i verden gjennom det som ikke er direkte sansbart.

Mennesket lever i flere typer virkelighet samtidig. Den ene er sosiale virkeligheter vi skaper sammen: nasjoner, penger, lover og institusjoner. De eksisterer ikke som fysiske objekter, men er reelle fordi vi handler som om de er det. De får kraft gjennom kollektiv opprettholdelse.

Ved siden av dette finnes en biologisk og fysisk virkelighet som eksisterer uavhengig av våre forestillinger: gener, evolusjon, kropp og naturprosesser. Denne virkeligheten er ikke sosialt konstruert, selv om vi kan påvirke den indirekte.

Teknologi

Mellom disse vokser nå en tredje virkelighet frem: teknologi som griper inn i både det sosiale og det biologiske, som kunstig intelligens, algoritmer og genredigering. Dette er systemer som ikke bare beskriver virkeligheten, men former den aktivt.

Denne evnen til å skape delte virkeligheter har gjort det mulig å bygge stabile samfunn, men også systemer som bare eksisterer gjennom kontinuerlig vedlikehold. Religion kan forstås innenfor denne rammen: ikke som ren illusjon, men som organiserte meningssystemer som virker sosialt fordi de deles.

Slik oppstår også selvbekreftende logikk: Når noe først er etablert som virkelig innen et felles rammeverk, kan fravær av bevis tolkes som bekreftelse. Forestillinger kan dermed få sosial kraft uavhengig av empirisk støtte.

Sosial virkelighet er dermed ikke bare noe vi observerer, men noe vi kontinuerlig produserer og opprettholder.

Et skifte

I dag står vi ved et skifte. Teknologi gjør det mulig å gripe direkte inn i både biologiske og sosiale strukturer. Vi organiserer ikke bare mening og samfunn, men begynner også å endre de materielle forutsetningene for menneskelig liv.

Teknologier som CRISPR gjør det mulig å endre menneskets genetiske grunnlag. Evolusjon, som tidligere var en langsom og ikke-styrt prosess, får et teknologisk motstykke i målrettet biologisk påvirkning. Samtidig viser epigenetikk at arv ikke er fullstendig statisk, men påvirkes av miljø og erfaring, og i noen tilfeller kan slike effekter videreføres.

Skillet mellom det gitte og det formbare blir dermed mindre tydelig, selv om det ikke forsvinner.

Dette reiser et nytt spørsmål: Dersom tro tidligere handlet om delte forestillinger innen sosial virkelighet, kan fremtidens avgjørelser i større grad handle om hvilke egenskaper vi ønsker å realisere også biologisk. Mennesket blir ikke bare et produkt av evolusjon, men en aktiv deltaker i sin egen videre utvikling.

Kunstig intelligens

Kunstig intelligens inngår i samme utvikling. Den har ikke tro eller intensjoner, men formes av menneskelige valg: hvilke mål den optimaliserer for, hvilke hensyn den vektlegger, og hvilke begrensninger den har. Den opererer i et rom der vi ikke fullt ut kan følge beslutningsprosessene, men likevel må handle ut fra dem.

Slik kan KI minne om religiøse systemer, ikke fordi den tror, men fordi den strukturerer handlingsrom gjennom mekanismer som ikke er fullt gjennomsiktige for oss. Dermed blir også KI et spørsmål om hvilke forestillinger som får operativ kraft i samfunnet.

Utfordringen er at slike systemer får økende innflytelse uten at vi nødvendigvis har en felles forståelse av verdiene som ligger til grunn. Spørsmålet blir derfor ikke bare hva som er mulig, men hvem som definerer retningen.

Makt på få hender

En særlig bekymring oppstår dersom makt over teknologi, informasjon og økonomiske systemer konsentreres på få hender. Når de samme aktørene i praksis styrer informasjonsflyt, digitale infrastrukturer og sentrale teknologiske rammer, svekkes samfunnets evne til kritisk korrigering.

Det er ikke enkeltteknologier som i seg selv utgjør risikoen, men en gradvis konsentrasjon av kontroll over systemene som form er både virkelighetsforståelse og handlingsrom.

I møte med dette blir det avgjørende å ikke overlate utviklingen til teknologien alene, men å opprettholde en åpen og kritisk offentlig samtale om hvilken fremtid vi er i ferd med å forme.

Forfatteren har selv laget illustrasjonen på forsiden ved hjelp av KI.