Siden årsskiftet har det utviklet seg en strid i et lokalområde utenfor Kristiansand, hvor seks lokale klubber har beskyldt to andre klubber for ulovlig topping av lag og for å hente spillere fra andre klubber. De seks klubbene ønsker å boikotte de andre to, og nekter å spille seriekamper mot dem. Det har gått så langt at Norges Fotballforbund for en tid siden sendte meglere til NFF Agder for å finne en løsning på konflikten. De to klubbene som er beskyldt for topping og henting av spillere, Dvergsnes SK og Høllen FK, benekter at de har gjort noe ulovlig, og viser til at de ønsker å gi sine spillere et bedre treningstilbud og et bedre kamptilbud gjennom å la 10, 11 og 12-åringer spille i en årsklasse over. Meglerne fra NFF har lagt fram en kortsiktig modell, hvor de seks slipper å møte de to i serien nå i vår, men understreker at forbundet må finne fram til en permanent løsning.
Gammel konflikt
Dette er ikke en ny konflikt innen fotballen. Alle som har hatt barn som ønsket å spille fotball, har vært borti den på et eller annet nivå. Det finnes sikkert mange årsaker til at denne type konflikter oppstår. Flere av klubbene som har blitt enige om boikott i Agder, har blant annet kritisert Norges Fotballforbund for at regelverket er for vagt og gir åpning for tolkninger som kan gjøres av den enkelte klubb. På NFFs hjemmeside er det lange utredninger både om aldersbetingede treningsopplegg, hospitering (spill på lag over eller under egen alder), og spesialtilbud (tilbud om ekstratrening for dem som ønsker det). Reglene kan nok oppleves som unødig detaljerte og vanskelige å sette seg inn i. På den annen side er hovedregelen og intensjonen helt klar: I aldersgruppen 6 til 12 år skal fotballaktiviteten være preget av lek, mestring og samhandling.
Lære samhandling
Slik jeg opplever konflikten, dreier den seg enkelt sagt om at noen ser på barnefotball som et tilbud som skal gi barna ferdigheter i fotballspill, men som kanskje viktigst av alt skal være en opplæring i å fungere sammen med andre jevnaldrende, uavhengig av bakgrunn, etnisitet, religion og andre forutsetninger. Grunnlaget skal være at alle har sin plass og at alle er like viktige for resultatet, altså det å fungere sammen og jobbe for et felles mål. Det er altså ikke det å slå motstanderlaget som er det viktigste målet, men å skape noe sammen med andre jevnaldrende barn. Gjennom samarbeid lærer ungene at det går an å få resultater uavhengig av rase eller kjønn, religion og etnisitet eller fysisk utviklingstrinn, og at alle var med på å få det til!
Egenutvikling
På den andre siden står foreldre som mener at det viktigste er at deres barn får anledning til å utvikle seg selv gjennom stadig nye utfordringer på økende nivå, gjennom systematisk trening, lagt opp av utdannede fotballtrenere. Hyppigere treninger med bedre kvalitet og økte utfordringer gjennom å få mer spilletid i kamper. Dette skal ikke gjelde for alle i gruppa, men for dem som trenere og foreldre mener er de mest talentfulle spillerne. Altså de som foreldre og trenere mener har de beste forutsetningene for å kunne gå videre og være aktuelle for seniorlag. Og kanskje på sikt være aktuelle for kontrakt med et eliteserielag og en profftilværelse hvor de kan leve av å spille fotball på heltid. På den ene siden står altså interessene for å utvikle barnas opplevelse av at det er viktig å inkludere alle for å oppnå et felles mål. På den andre siden ønsket om å utvikle individet og et mulig talent først og fremst for sin egen del.
Foreldres ambisjoner
Så vil kanskje noen si at denne konflikten egentlig handler om alder. NFF tillater jo differensiering, seriespill og premiering fra 12 år og oppover. Det mener noen er helt passe, mens andre mener at det er alt for sent å starte med spesialbehandling av talentene. Det er gjerne foreldre som har høye ambisjoner på vegne av sine barn, og som «ser» en fremtidig landslagsspiller i en tiåring. Vi som har jobbet med barneidrett som ledere, vet at det er en illusjon. Ingen kan si noe om hvem av tiåringene som kan bli en toppspiller, eller ikke. Det å la dem spille mer enn de andre, endrer ikke på det. Selv om foreldrene tror det. Like ofte kan man se at de blir selvopptatte og egoistiske og skal gjøre alt selv. Da blir de gjerne en belastning for laget. Ikke sjelden går de lei av fokus på å stadig skulle bli bedre, og ender med å kutte ut fotball til fordel for andre interesser. Det hender også at vi møter foreldre som mener at de selv hadde talent til å bli en toppspiller, men aldri fikk sjansen til å bli det. Og nå skal de jammen gi sønnen eller datteren muligheten.
Hva barna vil?
I den grad barna i ti-årsalderen eller yngre har noen oppfatning av om de vil bli landslagsspillere i fotball, er det fordi den er blitt plantet av overambisiøse foreldre. I den alderen vil de fleste bare ha det gøy sammen med kamerater fra klassen eller kompiser fra nabolaget. De vil leke og ha det moro både på løkka og treningsfeltet, og at voksne helst blander seg minst mulig inn. Derfor bør også fotballtrening i klubbene på disse alderstrinnene være mest mulig lek-preget, og i den grad det skal gis instruksjon bør det være på barnas premisser. Den bør gis i form av veiledning og fordi barna selv gjerne vil vite hvordan man skal sparke på en ball for å gå rett fram eller med sideskru. Det går an å snakke med barna og fortelle dem at de kan spørre de voksne hvis det er noe de ønsker å lære.
Integrering
Barnefotball er også et utmerket verktøy til å integrere folk fra andre kulturer og etnisitet. Dersom barna blir med i et idrettslag, følger gjerne foreldrene med, og ikke minst mødrene. De vil gjerne se hvordan barna deres blir behandlet og forsikre seg om at de ikke lider overlast. Ja, det kan være tilfeller av kultur-kollisjoner, og at de har et annet forhold til disiplin og utøvelse av disiplin, men dersom man tar seg tid til å snakke med dem og forklare hvorfor vi gjør som vi gjør til det året barna fyller 12, skjønner de fleste det og godtar det. Noen av de voksne er det også mulig å trekke inn som ressurspersoner når de blir tryggere i språket og bedre kjent med de andre foreldrene.
La barna være barn
Barne-fotballen kan være en positiv kraft i lokalsamfunnet, hvis vi bruker den på riktig måte. Vi voksne som har engasjert oss i barneidretten, må alltid ha som mål at det skal skje på barnas premisser. De kommer for å ha det gøy sammen med venner. Det skal de få lov til, og vi behøver ikke engang fortelle dem om samhandling og det å lykkes gjennom samarbeid med andre. Det ser de i praksis og skjønner utmerket godt av seg selv. Og det å ha samkvem med jevnaldrende fra andre kulturer, gir dem en forståelse av at vi at vi alle er like og i bunn og grunn vil hverandre vel. Vi må slutte med å legge voksne mål på barnefotball og barneidrett generelt, og tenke at det er en forberedelse til voksenlivets konkurransejag. La ungene få være unger. De trenger ikke å bli indoktrinert med at noen er vinnere og noen er tapere. Det blir de tidsnok konfrontert med.
Foto på forsiden: Foto av Thirdman, Pexels Foto.
Forfatteren har vært trener for barn og ungdom i Bodø Tennisklubb. Han har også vært medlem av Barneidrettsgruppa i Trosvik IF og leder av Barne- og Ungdomsstyret i samme klubb.
Agenda Fredrikstad 