Agenda Fredrikstad

Av Willy Tore Mørch.

Jeg har tenkt på det lenge. Men det var partilederdebatten i Arendalsuka som inspirerte meg til å begi meg til tastaturet.

Høydepunktet i teateret var da programlederne spurte hvor mange som trodde at det ville bli EU debatt i fedrelandet innen 10 år. Tre partiledere rakk opp hånda, gjett hvem. Vi var vitne til en selskapslek om hvem som kan gjenta partiets vedtatte ståsted uten å tvile.

Bomma, men traff sa Ole Brum da Kristoffer Robin sikta på ballongen, men traff Ole Brum. Programlederne bomma med spørsmålet, men traff å synliggjøre det politiske teateret med skuespillere som roper ut den vedtatte sannhet – i fjeset på hverandre.

Roboter uten dialog

Ytterpunktet i denne demonstrasjonen er duellene. Politikerne står rett ovenfor hverandre og roper helt uanfektet av hva motparten sier. Som to roboter uten programmert evne til dialog.

Det er komisk. Tydeligere kan ikke historien bak «god dag man økseskaft» demonstreres. Og det av landets ledere midt i beste sendetid på et evenement som annonseres som den viktigste politiske scene i landet.

Er dette et fenomen som er begrenset til partilederdebatten i Arendalsuka? Har den løsslupne kulturen i Arendalsuka smittet over på partilederdebatten og skapt en stollek som «hugar alle nordmenn vel til liks med striks og kåte spel» for å sitere refrenget i Lars Roar Langslets skjemtevise «Selsangen».

Flere tjuvtriks

Problemet er at politiske debatter har tatt form av politisk strategi som i korthet går ut på å stå på det vedtatte standpunkt «til Dovre faller» og aldri gi opposisjonen rett selv om de har det.

Det skal flere logiske tjuvtriks til når de samme menneskene hevder at debatt er nødvendig for å få fram alle synspunkter og alle nyanser i en sak, før man fatter et vedtak og som attpåtil fremstilles som grunnmuren i demokratiet.

Når man stiller det retoriske spørsmålet om noen har opplevd at debattanter har sagt noe sånt som: «Det du sa der var interessant. Kan du utdype det mer?». Eller: «Hva er ditt synspunkt på NN-saken?». Eller: «Jeg ser at argumentet ditt holder. Jeg er enig med deg.»

Jeg tror svaret er nei. Det er i hvert fall meget sjelden noen uttrykker seg som nevnt ovenfor.

Målet er å lære

I en akademisk diskurs er målet å lære noe nytt av meddebattantene, slik at man får et riktigst mulig bilde av en sak. I en politisk debatt er målet å slå argumenter hardest mulig i hodet på motdebattanten, så man får høyeste skår hos journalistene som vurderer innsatsen, og kapre flest mulig stemmer.

Når dette er sagt, må det også sies at det ser ut som om debattantene synes at denne måten å debattere på er morsomt. Når den tilmålte tid er over i Dagsnytt 18, smiler debattantene til hverandre, klapper hverandre på skulderen og rusler ut i ventesofaen med et gapskratt.

Samtidig sier de på ut og inn-pust at i motsetning til i mange andre land, er politiske motstandere i Norge venner når de ikke debatterer. Dette bør vi antagelig applaudere, men det bekrefter samtidig det politiske spillet – om skuespillere som trer ut og inn av roller.

Skadelig debattkultur

Jeg tror denne debattkulturen er skadelig av flere grunner. Den fører ikke frem til bedre løsninger på politiske problemer. Den sementerer standpunktene. Men den sementerer også den kognitive fleksibiliteten.

Det blir viktigere å utvikle stahet og robusthet mot motstand enn nysgjerrighet på andres meninger. Å forandre oppfatning blir sett på som vingling og tegn på svakhet i stedet for styrke. Jeg er spesielt bekymret for de unge politikerne som styres in i denne kulturen og som kan ødelegge deres forstand. Jeg er også usikker på om velgerne gis bedre grunnlag for valg av parti.

Partilederdebatten sist torsdag viste oss åtte partiledere med velutviklet stahet og glede over å vinne, men uten evne til problemløsning og fleksibilitet. NRK og programlederne dyrker dette formatet fordi det tilfredsstiller folkets behov for underholdning i form av politisk blod – ikke ulikt kampene i Colosseum, jo mer brutalt jo bedre.