Agenda Fredrikstad

Av Gunnar Bodahl-Johansen

Alle som vil se, ser at Fredrikstad sentrum forfaller. Den som ikke vil se, bidrar til forfallet. Men skal man se, må man løfte blikket fra kassalappen. Fordi et sentrum skal være et sted der mennesker møtes, ikke bare handler.

Fredrikstad sentrum kan ikke være et kjøpesenter på Kråkerøy. Vi er mer verdt enn det. Vi fortjener noe mer. Byens historie er knyttet til Det Glade Hjørnet, Nygaardsgata, Storgata, Brochsgate, Farmannsgate, Stortorvet, Blomstertorvet, Flesketorvet, Fisketorvet og selvfølgelig brygga.

Se forhåndsvisning↗

For oss som har levd en stund, har Nygaardsgata vært en sosial samlingsplass. Lørdag formiddag var en tur på byen ensbetydende med å treffe kjente. Men et sentrum med falleferdige hus, ubebygde tomter og tomme butikklokaler innbyr ikke til pulserende sentrumsliv. Det gir et inntrykk av stagnasjon – og skaper tristhet.

Ikke den første byen

Fredrikstad er ikke den første byen som opplever at sentrum tømmes. Det startet i USA på 70- og 80-tallet, som en tilpasning til privatbilismen. De fleste husstander hadde en privatbil til disposisjon, mange i middelklassen og øvre middelklasse hadde to. Dette var en målgruppe med stor kjøpekraft handelsstanden gjerne ville betjene. Men infrastrukturen i de gamle sentrumsområdene var ikke tilpasset den nye virkeligheten.

I stedet for å tilpasse veier og parkeringsmuligheter i sentrum, søkte man ut av sentrum, Her var det var nok plass, «billig» tomtepriser og muligheter for å tilby gratis parkering. Fremveksten av «shopping-malls» var på slutten av forrige århundre nesten epidemisk.

USAs største «shopping mall» – Mall of America utenfor Minnesota – inneholder mer enn fem hundre forretninger, 60 restauranter og en opplevelsespark på 30 mål. Shoppingsenteret som ble etablert i 1992, besøkes i dag av 32 millioner mennesker fra hele verden (kilde: https://www.mallofamerica.com/about).  

Vi besøkte Mall of America i 1994, og allerede da kom det fly fra Japan med japanere som ville besøke shoppingsenteret.

Vi kjører til Nordby

Fredrikstad sentrum – med Nygaardsgata som kjernen i «markedsplassen» – har blitt påvirket av mange hendelser. Begrensning i biltrafikken, etablering av Torvbyen og åpningen av Østfoldhallen er hendelser som har påvirket et levende sentrum og ført til tap av handlende og liv i Nygaardsgata.

Da Sander Grundvig på 2010-tallet kom inn med ideer og kraft til å skape nytt liv i gamle bygg i sentrum, skapte det en optimisme som dessverre ikke varte så lenge. Men lenge nok til at det som skjedde fikk positiv omtale langt utenfor Fredrikstad. 

Det ser ut til at vi som individer trekkes mot store sentre. Vi kjører både til Nordby og Strømstad for å få billigere varer. Nå er Værstetorvet nytt og «fresht». Men det må også trekke til seg folk som legger igjen penger i kassa.

Konsekvensene

Utbyggingen av de store shoppingsentrene utenfor byene, skapte konsekvenser ingen hadde vært mye opptatt av. Gamle, tradisjonelle butikker slet med omsetningen. De måtte til slutt legge ned, eller flytte til et kjøpesenter for å overleve. Det gamle sentrum ble liggende øde og forlatt både på dag- og nattestid.

Etter hvert ble sentrum preget av forfall og kriminalitet. Eldre beboere, som hadde bodd der i hele sitt liv, turte ikke gå ut av frykt for å bli ranet. Sentrum virket øde natt og dag. Men det nye «sentrum» som vokste frem, var også bare befolket så lenge butikkene var åpne. Deretter var det like øde som det gamle sentrum.

Hva som må og bør gjøres for å ta vare på sentrum, er et spørsmål som har plaget politikerne lenge. Men når man har lagt til rette for at forretninger bør dra ut av sentrum, har man skaffet byen et problem.

En villet utvikling

Politikerne skal ikke styre byens forretningsliv. Men politikerne må legge til rette for at sentrum forblir sentrum med alt det sentrum skal være. Kommunen er reguleringsmyndigheten, og når forretninger og annen aktivitet drives bort fra sentrum, er det også en konsekvens av reguleringsregime.

For noen dager siden satt jeg på verandaen på Båthuset. Plutselig forsvant solen. Da jeg så opp, var solen forsvunnet bak toppetasjen på ett av nybyggene på Værste-siden. Noen dager senere var jeg i en sammenkomst der folk snakket om hvordan de tunge, høye blokkene nærmest mørklegger området.

Tidligere har utbyggingen på det gamle FMVB-området gjemt bort det gamle administrasjonshuset til FMV, kanskje det viktigste signalbygget i Fredrikstad. Dette har politikerne gitt tillatelse til uten noen nevneverdige protester. Vi har fått en villet utvikling.

Vanskelig å kjøre

Særlig kan politikerne styre infrastrukturen, slik at tilgjengeligheten for publikum er enklest og best mulig.  

Men det grønne skiftet inviterer til konflikter. Miljøhensyn krever mindre biltrafikk i sentrum, til tross for at bilparken blir stadig mer elektrifisert. Fotgjengere, syklister og kollektivtransport blir prioritert, parkeringsprisene øker kraftig. Samtidig som det er vanskelig for kundene å komme til butikkene, krever den økte gjennomsnittsalderen i befolkningen et økt behov for privattransport av varer og tjenester.

Fredrikstad sentrum har også vært gjennom en langvarig periode med gravearbeider. Forretningsdrivende klaget over at kundene måtte klatre over jordhauger og klemme seg forbi gjerder og stengsler. Da gravearbeidene var over, ble kundene møtt av «nytt kjøremønster» – som åpenbart gjør det vanskeligere å ta seg frem i sentrum.

Vinmonopolet

Jeg får ofte henvendelser fra mennesker om saker jeg bør skrive om. Et spørsmål jeg har blitt møtt med, er hvorfor politikerne ikke sørget for at Vinmonopolet forble i sentrum, men «ga» det som en gavepakke til Værste.  

Argumentet er sikkert at Vinmonopolet trengte større og flottere lokaler. Men Vinmonopolet er en monopolbedrift og et alkoholpolitisk virkemiddel – som ikke bare skal tenke på profitt. Jeg antar butikksjefene på «polet» også blir målt etter omsetning, og da skal vel butikkene ligge der det er størst potensiale for å øke omsetningen.

Folk i sentrum

Folk vet hvor sentrum er. Folk forventer at kommunen tar grep for å bringe nytt liv i sentrum. Vi ønsker et bysentrum med mange møteplasser, med et bredt spekter av forretninger, kontorlokaler, serviceinstitusjoner, kinoer, restauranter og kafeer av ulike slag.

Målet må være å skape et bærekraftig fellesareal der folk kan møtes til alle årstider. Men akkurat nå opplever vi at Fredrikstad sentrum tømmes for liv og innhold.   

For noen år siden omtalte Demokratens daværende redaktør Tomm Pentz Pedersen Dampskipsbrygga som et sted for «kanonkuler med visne planter og sittekuber». Det har ikke blitt noe bedre med årene. Kommunen har spadd ned millioner for å skape liv og røre på Dampskipbrygga, men har fått en festplass uten fest.

Vi trenger boliger i sentrum, slik at sentrum ikke avfolkes når «kontortiden» er avsluttet. Men i leilighetene som bygges, flytter det inn eldre mennesker som ikke fornyer sentrum i vesentlig grad. (Jeg bor selv på Nygaard Brygge og representerer den generasjonen.)

Vi trenger sentrumsskoler som bringer barn og ungdom tilbake til sentrum. «Jeg trives veldig godt på det gamle sykehuset», sa en elev til meg for noen dager siden. Men politikerne flytter skolene «ut på landet».   

Hvor er handelsstanden?

Det er lett å peke på at politikere skal løse forfallet i sentrum. Men både gårdeierne og forretningsstanden har også et ansvar.

Hvor var handelsstanden under Glommafestivalen? Niri (Nina Hansen og Rita Holberg) er der som alltid – sammen med noen få andre. Hvorfor trekker ikke forretningene ut på gatene med gode tilbud til byens befolkning og alle tilreisende – for å bidra til et levende sentrum. Men handelsstanden glimret med sitt fravær – i år også.

Hvorfor? Kan svaret være at de mange kjedeforretningene er uten et lokalt eierskap med følelser for Fredrikstad? Er det fordi de utelukkende har øynene festet på kassalappen? Eller har kjøpesentrene tatt kvelertak på interessen for sentrum?     

Maktkonsentrasjon

Fra mitt konservative politiske ståsted, reagerer jeg på all maktkonsentrasjon, fordi det rokker ved verdiene i et liberalt samfunn. Blir eierskapet for konsentrert, får enkelte eiendomsutviklere for stor makt over utviklingen. Man kan knapt foreta seg noe uten å involvere store eiendomsutviklere, noe som igjen øker deres makt.

Salg av offentlig eiendom skal normalt skje i det åpne markedet til markedspris basert på en uavhengig og kvalifisert verdivurdering. Kommunen må også velge en åpen budrunde anbud etter en offentlig kunngjøring. Eiendommer må annonseres offentlig slik at alle kan delta kjøpsprosessen. Dette er et demokratisk krav for å sikre åpenhet, likebehandling og at fellesskapets verdier blir ivaretatt.

Jeg har skrevet det tidligere – og gjentar det gjerne: Fredrikstad har arvinger og gründere, få gamle penger, noen nye. Men byen mangler intellektuelle stemmer som kan være en motstemme til kapitalister og politikere som styrer «utviklingen». Vi trenger noen som tør stille spørsmål de nødvendigvis ikke har svarene på. Hvorfor har ikke noen skjenket byens borgere et par politikere som kan bryte ut av konformiteten?  

Borgernes eiendom

For kort tid siden ble tomtene ved Torvbyen solgt til Fredriksborg Eiendom. Ifølge Fredriksstad Blad 30. juli 2026 var tomtesalget uten åpen konkurranse, og Isegran Eiendom vil overfor FB ikke opplyse hvilke andre interessenter selskapet hadde «før de lukrative tomtene ved Torvbyen ble solgt til Fredriksborg Eiendom for 12 millioner».

Isegran Eiendom eies av Fredrikstads borgere og skattebetalere. Vi har derfor krav på full åpenhet om salget. Hemmelighold og makt går alltid hånd i hånd – og er den største trusselen mot demokratiet. Det er ytterst sjelden demokratiet avvikles med kuler og krutt.

Det snakkes om de tette forbindelsene mellom Fredriksborg og kommunen. Jeg har blitt presentert for «snakkisen» fra mange hold, også fra ansette i kommunen. Salget til Fredriksborgs Eiendom og hemmelighetskremmeriet i kjølvannet av salget tar ikke livet av «snakkisen».

Når eiendomsutviklere blir store og klarer å utvikle områder som blir sett på som positive for byutviklingen, er det lett å gi med enda større muligheter, som igjen gir dem enda større makt, ikke formell makt, men reell og ukontrollerbar makt! Det er et moderne dilemma.