Agenda Fredrikstad

Av Roger Johannessen

«Ikke i Norge, vel?», spør Karl-Martin Bakke i sitt interessante innlegg «Hva med medmenneskeligheten?» I forkant av spørsmålet hadde Bakke formulert: «I Nazi-tyskland var jødene en takknemlig målgruppe. De hadde vært utsatt for forfølgelser i flere århundrer og var lette å reise antipati mot. Men også sigøynere, fargede og mentalt handicappede ble etter hvert mål for terroren.

Mange ble diskriminert

I USA hadde de hvite innvandrerne behandlet urbefolkningen som undermennesker i lang tid og fordrevet dem fra sine tradisjonelle landområder og sin livsstil og kultur. De hadde ingen problemer med å plassere fargede slaver importert fra Afrika i samme bås. Selv om Nordstatene avskaffet slaveriet, ble aldri diskrimineringen av slavene avskaffet. Det var nok av folk som la skylda på fargede for kriminalitet og lovbrudd helt fram til våre dager.» Bakke velger deretter å fokusere på den urett som urbefolkningen Samer har vært utsatt for her i landet gjennom en massiv fornorskingsprosess. «Vel, Norge har nok ikke verdens beste karakterbok når det gjelder å behandle vår egen urbefolkning, samene,» skriver han. Det er en viktig påminnelse, men det stopper ikke der. Det er flere andre som er blitt utsatt for grove overgrep av Den Norske Stat. Mange er blitt utsatt for umenneskelighet – det motsatte av medmenneskelighet. Den norske karakterboka inneholder flere sider med karakteren «Lite Godt». Det er sider som heller aldri må glemmes.

Fornorskningsprosess

Her er enkelte utvalgte: De fem folkegruppene som utgjør landets nasjonale minoritetsbefolkning har opplevd både fornorskningsprosess og det som verre er. Nasjonale minoriteter har det til felles at de har levd her i landet lenge med en annen kultur og et annet språk enn det norske. Den omfattende menyen for statens undertrykkelse av ulike grupper i befolkningen ender heller ikke der. Vi må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv. To av Norges nasjonale minoriteter; Kvener og Skogfinner ble utsatt for den samme statlige undertrykkinga som samer. Den norske skolen, der all undervisning foregikk på norsk, ble traumatisk for både skogfinner, samer og kvener. Den tredje nasjonale minoritetsgruppen, de norske jødene, ble utsatt for folkemord under 2. verdenskrig. Deportasjonene av de norske jødene ble organisert av Nazi-Tyskland, men ble utført av norske nazister og norsk personell i politiet og andre. 100 år tidligere var jødene sammen med jesuitter og munkeordener nektet innreise til landet.

Diskriminering i Grunnloven

 «Jødeparagrafen» ble formulert i Grunnlovens § 2 og var aktivt i bruk i perioden 1814 – 1851. Den fjerde nasjonale minoriteten, Romene, har vært – og er fortsatt – en av de mest forfulgte minoritetene i Europa. «Sigøynerparagrafen» var en rasistisk bestemmelse i §3 i Fremmedloven av 1927, som forbød «Sigøinere og andre omstreifere» uten norsk statsborgerskap adgang til Norge. Under andre verdenskrig ble også de offer for Nazi-Tysklands rasistiske politikk. Rundt en halv million europeiske romer ble drept, inkludert 62 norske. Kun fire norske romer overlevde Holocaust. De fikk ikke komme tilbake til Norge før i 1956, da «sigøynerparagrafen» ble opphevet. Romer ble sett på som så fremmede i Norge at de ikke ble en tydelig målgruppe for statens fornorskingspolitikk. Målet var å få dem vekk. Den femte nasjonale minoriteten, Romanifolk/tatere, ble på 1800-tallet og den første halvdelen av 1900-tallet ansett av den norske stat som en underlegen rase og et kriminelt folk. Den såkalte «Taterparagrafen» i Løsgjengerloven av 1900, omtalte tatere «som omløbe og besvige Folk med deris Bedrægeri, Løgn, Tyveri og Troldom». Holdningene skapte en frykt for at taterne skulle påvirke den norske befolkningens gener negativt. Loven ble først opphevet i 1974. Stortinget vedtok en lov i 1934 som åpnet for tvangssterilisering av uønskede grupper, slik som åndssvake, sinnssyke og seksualforbrytere.

Inspirert av nazistene

Bestemmelsen var inspirert av utviklingen i Tyskland, der Hitler og nazistene hadde kommet til makten året før. Steriliseringsloven førte til at mange tatere ble tvangssterilisert kun på bakgrunn av deres identitet som tatere. Tvangssterilisering faller innenfor definisjonen folkemord i følge FN-sambandet. I Norge. Beskyttelse av minoritetsgrupper er en viktig del av menneskerettighetene. Det handler om å sikre at mennesker ikke blir diskriminert fordi de tilhører en bestemt gruppe. I FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter står det at etniske, religiøse eller språklige minoriteter har rett til «å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk. I Norge.

Også andre minoriteter

I tillegg til urbefolkning og nasjonale minoriteter har Norge en rekke andre minoriteter som har blitt/blir behandlet på en inhuman måte av norske myndigheter. Det handler ikke kun om språk, rase eller kultur, men også om fattigdom, atferd, seksuell legning, politisk holdning og kriminalitet.

Mange av de som ble kalt Tyskertøs ble svært dårlig behandlet av den norske stat etter 2. verdenskrig. Årsaken var at de hadde hatt en relasjon med tyske soldater under okkupasjonen i 1940-45. Omtrent 3500 – 4000 norske kvinner – ofte sammen med sine barn – ble fratatt sitt statsborgerskap og utvist fra Norge og sendt til Tyskland. Før utvisning ble mange internert i leirer hvor de ble både skamklipt og utsatt for overgrep. Utvisningene skjedde uten lov og dom. I Norge. En annen gruppe som ble umenneskelig behandlet var Krigsseilere. Omkring 30 000 norske sjøfolk seilte i den norske handelsflåten (Nortraship). Krigsseilerne bidro til nazismens fall under 2. verdenskrig, men opplevde et enormt svik og manglende anerkjennelse fra norske myndigheter i ettertid. Mange slet med psykiske problemer grunnet ubehandlede traumatiske opplevelser både fra konvoifart og annet sjømannskap.

Jakten på kommunistene

Etter 2. verdenskrig begynte også jakten på Kommunistene for fullt. 30 000 nordmenn ble forfulgt og overvåket i perioden 1945 – 1990. De hadde ikke gjort annet galt enn å utøve sine politiske og demokratiske rettigheter. Politiets overvåkingstjeneste, i samarbeid med både LO og Arbeiderpartiet, overvåket medlemmer av partiene NKP og AKP-ml intensivt. Metodene bestod av telefonavlytting, registrering, trakassering, infiltrasjon av møter, angiveri og svartelisting i arbeidslivet. Løsgjengere ble betegnelsen på de som «hengir seg til ørkesløshet eller driver omkring». (Lov om Løsgjengeri, Betleri og Drukkenskap av 31.05.1900). Det var de aller fattigste, uten verken fast arbeid eller fast bopel, loven omfattet. Loven var streng: Forbud mot å vise seg beruset i offentligheten resulterte i at minst 14 000 løsgjengere, fylliker og bostedsløse omstreifere ble sendt til tvangsarbeid i opptil 3 år til Opstad tvangsarbeidshus. De ble fanger og tvangsarbeidere på grunn av fattigdom. Helt til 1970. I Norge.

Homofile

I 1972 ble det lovlig å være Homofil her i landet. Før 1842 var homoseksuelle handlinger straffet med dødsstraff. Straffeloven av 1902 forbød seksuell omgang mellom menn. Før 1970 ble homofile i Norge behandlet som kriminelle, syke og moralsk forkastelige individer. Fram til 1950 ble 119 menn dømt til fengsel i inntil et år for homofili. Homofili ble ansett som en mental sykdom. Denne psykiatriske diagnosen førte til at mange ble utsatt for behandling i et forsøk på å «kurere» dem. Homofili ble først fjernet fra diagnoselisten i 1977, og sosialdepartementet fjernet diagnosen offisielt 1982.

Sendt til Bastøy

«Er du ikke snill, sender vi deg til Bastøy for oppdragelse». I 70 år fikk unge gutter fra hele landet høre denne frasen. Anstalten for Uskikkelige gutter ble kalt et skolehjem, men ble oppfattet som en straffeanstalt av guttene som ble dømt til oppdragelse der. Bastøy skolehjem var en «Opdragelsesanstalt for forsømte Gutter» (åpnet i 1900, og nedlagt i 1970). Guttene var ofte plassert der i flere år, gjerne fra de var i alderen 8 til 19–21 år. Årsakene til plasseringen handlet om ofte tilpasningsvansker, atferdsproblemer, omsorgsvikt, mishandling og fattige kår. De fleste guttene ble kategorisert av vergerådene som barn med forsømt oppdragelse og ble sendt på skolehjem fordi de skulket skolen, drev rundt i gatene eller ruset seg. En vanlig grunn til innsettelse var småkriminelle handlinger som nasking og tyveri (ifølge Wikipedia). Oppholdet var preget av hardt arbeid, streng disiplin og avstraffelse. Oppholdet varte ofte til guttene var arbeidsdyktige eller ferdig utdannet. Totalt 2814 gutter fra hele landet ble plassert på øya i Oslofjorden.
Fanger i isolasjon i norske fengsler får også «Lite Godt». I 2025 varslet Sivilombudet i en særskilt melding til Stortinget om alvorlig og utbredt bruk av isolasjon i norske fengsler. Ombudet opplyste våre folkevalgte om at situasjonen utgjør en risiko for brudd på menneskerettighetenes bestemmelser om umenneskelig behandling. Mange fanger låses inn på cella i over 22 timer i døgnet. Det defineres som isolasjon. «Personer som plasseres i et rom uten kontakt med omverdenen og uten sansestimuli som lyd, lys eller lukt, vil gradvis bli mer suggestible (lett påvirkelige), få redusert evne til å tenke logisk og utvikle depressive symptomer. Dette kan utvikle seg videre til hallusinasjoner, vrangforestillinger og forvirring (psykose).» (Store Medisinske Leksikon)

Internasjonal kritikk

Internasjonale myndigheter og menneskerettighetsorganer har kritisert norske fengselsmyndigheter for utstrakt bruk av isolasjon i en årrekke, med vedvarende og alvorlig kritikk dokumentert fra midten av 2000-tallet og frem til i dag. Kritikken har vært jevnlig gjennom de siste 20 årene, og har blant annet kommet fra Europarådets torturovervåkingskomité (CPT), FNs torturkomité (CAT) og FNs menneskerettighetskomité. FNs torturkomité (CAT) har gjentatte ganger uttrykt bekymring over utstrakt bruk av isolasjon og forvaring i norske fengsler. Europarådets torturforebyggingskomité (CPT) gjennomfører jevnlige besøk og har i sine rapporter påpekt uholdbare forhold, inkludert for lang tid på cella og mangelfull helsehjelp til innsatte. Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har dømt Norge for brudd på menneskerettighetene, blant annet knyttet til isolasjonspraksis. Den delen av karakterboka er nesten helt usynlig, selv om det skjer her og nå. I Norge!

Foto på front: wikiimages family.