Agenda Fredrikstad

Av Knut Johansen

Kvaliteten på trenerne varierer voldsomt. Noen er varme, inkluderende og kompetente. Andre er tilfeldige foreldre med god vilje, men med begrenset forståelse for utvikling og menneskelige behov. Jeg kritiserer ikke, jeg beskriver det jeg har sett over mange år – uten disse foreldrene stopper aktiviteten opp. Men det må være lov å stille spørsmål ved et system som i så stor grad hviler på tilfeldigheter. For her er et paradoks: Vi sier ofte at barna skal være takknemlige for at voksne stiller opp. Jeg tror det er motsatt. Vi voksne skal være takknemlige for at barna bruker sin tid og sitt engasjement hos oss. Det forplikter.

Hva er målet?

Samtidig må klubbene være ærlige. Hva er målet? Elite eller bredde? Begge deler er legitimt, men det er ikke det samme. Når klubber forsøker å være alt på én gang, blir de uklare for alle. Noen barn får for lite utfordring, andre for lite trygghet.

Og så er det dette vi sjelden snakker om: Er det tilfeldig at så mange barn av tidligere toppspillere selv når toppnivå? Neppe. De vokser opp med kompetanse, nettverk og forståelse for hva som kreves. Det er ikke galt – men det viser at mulighetene langt fra er likt fordelt.

Kretslag en belønning

Kretslagene er ment som utvikling, men fungerer også som et uformelt belønningssystem. Når erfaring fra kretslag i praksis påvirker opptak til toppidrettslinjer, får uttakene konsekvenser langt utover det sportslige. Derfor bør kravene til uttak være strengere. Det er behov for mer åpenhet, flere uavhengige blikk og større faglig bredde. Det handler både om rettferdighet og kvalitet.

Noen slutter

Jeg husker spesielt én spiller. Senere markerte han seg på europeisk toppnivå – i en annen idrett. Han sa til meg: «Jeg slutter i dag. De forstår ikke hva som skal til. Målet til treneren i år er å få slutt på at vi bruker utsiden av foten.»

Han var en vennlig, sterk og talentfull gutt på nærmere 190 cm. En av de beste jeg har sett. Og han er ikke alene. Når slike spillere forsvinner, handler det sjelden om talent. Det handler om rammer, forståelse og evnen til å se hele mennesket – ikke bare detaljer i spillet. Vi må gi fotballen tilbake til de unge. La dem finne gleden i idretten uten at alt skal måles og styres i detalj.

Fotball skal spilles med hjertet – på alle nivåer.

Flere årsaker

Min yngste sønn fikk være med på mye innen fotballen, men ga seg da han var seksten. Etter videregående fikk han fotballgleden tilbake da han reiste jorden rundt og fikk spille på et lag i slummen i Rio de Janeiro.

For ham ble fotballen en dannelsesreise. Han har med seg fotballkameratene videre i livet. Han klarer seg godt. Det er også en side av fotballen.

Fotball skal være gratis for barn så lenge som mulig. Men de som vil satse, må også få lov til det – uten å bli mistenkeliggjort eller fanget i et system som først og fremst er laget for fellesskapet. Jeg har jobbet med barns drøm om elitefotball i flere år. Det var ikke mangel på overivrige foreldre som ville at ungene deres skulle prioriteres og få fordeler. Svært mange av disse foreldrene hadde ambisjoner på vegne av barna sine.

Ikke drep drømmen

Jeg husker et av disse barna, en talentfull guttunge på tolv år. Vi hadde fått besøk av trenere fra Arsenal, og etter treningsøkten skulle gutta få snakke med trenerne, én av gangen. Gutten spurte treneren, en tidligere proffspiller, om han trodde han hadde det som skulle til for å spille i Premier League. Treneren svarte: «Not a chance, boy.» En annen trener fra samme klubb hørte svaret og ropte guttungen bort til seg. Han la armen rundt skuldrene hans, så ham inn i øynene og sa: «What do you think – can you make it?» Guttungen bekreftet at han hadde tro på seg selv. Treneren sa at da var han halvveis til målet, og at han ikke skulle la andre stjele drømmen hans. Den siste treneren har trent frem åtte engelske toppspillere. Den andre, ingen.

Leken er viktigst

Samtidig brukes det ofte for mye energi på detaljer som øvelser, banestørrelser og spilletid i en fase der leken burde stå i sentrum. Det viktigste er ikke alltid det sportslige.

Fotball er en sosial arena. Et sted for vennskap, mestring og utvikling. De fleste blir ikke profesjonelle, men de lærer samarbeid, motgang og ansvar – verdier de tar med seg videre i livet. Likevel mister vi for mange underveis. Jeg har sett mange unge slutte – ikke på grunn av ferdigheter, men fordi dørene aldri åpnet seg. I Storbritannia kalles de «graveyard boys» – spillere som forsvinner fordi de aldri er på rett sted til rett tid.

Her ligger et ansvar hos klubbene og de voksne som leder dem. Vi må være rausere med de unge, og ikke redde for å gi fra oss spillere hvis de får bedre muligheter andre steder.

Forbilde

Jeg husker fra min barndom da Per Egil kom syklende ned Paul Holmsens vei med den røde og hvite bagen på bagasjebrettet. Han tok seg tid til å skyte noen skudd med oss på løkka. Han var et godt forbilde. Det er også dette fotball handler om.

Kanskje må vi også snakke mer om overgangen til seniorfotball. Mange slutter før de fyller atten fordi veien videre blir for smal.

Jeg får ofte spørsmål fra foreldre om hva barna bør satse på. Jeg svarer ikke lenger automatisk fotball. For noen er golf, volleyball eller friidrett det rette. Da må vi varsomt hjelpe dem i riktig retning.

Dette er skrevet av en gammel gubbe som har sittet i styrtregnet på gamle stadion og sett laget sitt spille langt nede i systemet mot lag som aldri vil hevde seg i norsk fotball. Jeg tviler ikke på fotballens verdi – den er sterk og ekte.

Men vi må ikke bli så opptatt av nivåer, systemer og ambisjoner at vi glemmer menneskene. Vi må ikke stjele ungdomstiden fra dem som ikke får nok tilbake.

Vi må gi de unge fotballen tilbake – og la dem finne gleden i idretten sin. For fotball skal spilles med hjertet, på alle nivåer!

Til syvende og sist handler barne- og ungdomsfotball ikke om hvem som lykkes. Den handler om hvordan vi tar vare på alle.

Forfatteren har selv kreert illustrasjonen ved hjelp av KI