Agenda Fredrikstad

Av Carl-Erik Grimstad

For rundt 25 år siden var jeg – sammen med Per Egil Hegge, mangeårig redaktør i Aftenposten, skarpskodd debattant og erkemonarkist – invitert til et møte om kongehusets fremtid. Møtet fant sted i studentersamfunnet i Bergen.

Det var i seg selv spesielt siden det på denne tiden tilhørte sjeldenhetene at et akademisk miljø diskuterte kongehusets stilling, et tema som stort sett var overlatt til ukepressen. På slutten av møtet ble Hegge spurt om når han trodde vi kunne vinke farvel til monarkiet i Norge. Jeg skvatt litt da Hegge uten å nøle sa: «Om femti år tror jeg det er slutt».

Jeg kom på historien da jeg nylig fikk en mail fra en ungdomsskoleelev som stilte meg et spørsmål i forbindelse med en oppgave hun holdt på med. Ett av dem var: Tror du Norge er blitt republikk om 20 år? Bare det at ungdommer i tidlig tenårene stiller slike spørsmål, sier noe om hvor sårbart kongehuset er blitt i løpet av kort tid.

Märtha ble nektet å vitne

Da jeg på midten av 1990-tallet begynte å interessere meg for monarkiets rolle og funksjon, møtte jeg i mange aviser en merkelig ærbødig tilbakeholdenhet til i det hele tatt å omtale kritikkverdige sider ved Slottets virksomhet.

Eksempelvis: I forbindelse med en kronikk jeg nylig skrev til Aftenposten, nevnte jeg at prinsesse Märtha Louise i 1994 ble stevnet i britisk rett som vitne i en utroskapssak. Det førte til at Statsministerens kontor ba Justisdepartementets lovavdeling om en vurdering av saken.

Lovavdelingens konklusjon var klar: Kongen hadde – med henvisning til grunnlovens paragraf 37: «De kongelige prinser og prinsesser skal for sine personer ikke stå til ansvar for andre enn kongen eller hvem han forordner til dommer over dem» – rett til å nekte Märtha å vitne. Den retten, prerogativretten, brukte kongen – forøvrig for første og eneste gang i historien.

Mange steg nærmere

Aftenposten ba meg stryke avsnittet i kronikken. Ikke fordi avisen utviste ærbødighet, men fordi den unge journalisten jeg hadde kontakt med, ikke fant et ord om den i avisens arkiv, og slik jeg tolket henne, trodde episoden derfor ikke hadde skjedd!. Jeg er redd dette sier mer om Aftenposten på 90-tallet enn om meg.

Skandalen var bredt omtalt i VG, Dagbladet og Se og Hør, men altså ikke i den mer anti-tabloide delen av norsk presse. I lys av vegg til vegg-omtalen av Durek, Märtha, Mette-Marit og hennes sønn de siste par årene, kan vi trygt hevde at kongehusets endelikt er kommet mange steg nærmere. Enhver politiker vet at den dagen da alt du tar i blir til gråstein (hvor det før var gull), er det på tide å tenke på noe annet å gjøre.

Sviktende tillit

Det er der kongehuset er i dag. Alle uttalelser, alle mangler på uttalelser, stort sett alt kronprinsfamilien nå foretar seg blir satt inn i en ramme av sviktende tillit, humor, harselas eller alt samtidig. At mediene i disse tider stiller spørsmålet til sine lesere om hvorvidt kronprinsessen kan bli norsk dronning, er på kanten av å være en absurd problemstilling.

Det er en utenkelig konstruksjon at kronprinsparet i fremtiden skal representere Norge som «kongen og fru Skaugum» (eller liknende). Det er i alle fall et faktum at den dagen Haakon blir konge, opphører Mette-Marit å være kronprinsesse. Ikke fordi hun ikke er tittelen verdig, men fordi den da vil tilfalle hennes datter.

Litt mere innskrenket

Hva skjer så med Norge om 20 år? Det vil bli mer utfordrende å være kongelig, men jeg setter en Kong Haakon-konfekt på at vi fortsatt er «et innskrenket og arvelig monarki», kanskje bare litt mer innskrenket.

I mine tretti år som observatør av kongelig turbulens har jeg opplevd nok av nedturer. Dårlig hånderting av slottsoppussingen på 1990-tallet, skandaler som følge av Märthas rytterkarriere, hennes ekteskap med Ari Behn, Haakons samboerskap og senere bryllup med Mette-Marit, kronprinsessens far, en vandrende katastrofe av fyllerør og salgsagenttur for tabloide førstesideoppslag. Det har haglet med voldsdommer (JEG KJENNER BARE TIL EN)  i Mette-Marits nære relasjoner, men monarkiet har «stått han av», ristet det av seg og gått videre.

Tilgivelse sitter løst i vårt lille land. Hvordan akkurat «lille Marius» sine tragiske skjebne og Mette-Marits relasjon til Epstein skal kunne velte skuta, er jeg sterkt i tvil om.

Kaster inn håndkleet

Å forandre en statsform gjennom utredninger og vedtak over flere stortingsperioder tar åpenbart mer enn 20-25 år. Slik Stortinget nå er sammensatt, vil det ikke engang være mulig å få til en utredning av et alternativ til monarkiet. Det som da står igjen av republikanske visjoner, må trolig bygge på at kongen(e) selv kaster inn håndkleet og erklærer at «nok er nok». Fordi de berørte ikke lenger klarer å stå i flomlyset fra kritiske lyskastere.

Det er det nok større sjanser for, men ville i så fall forutsette at Haakon vinker farvel til siste rest av den pliktfølelsen han er oppdratt med. Til det er han en altfor skikkelig kar.

Foto forsiden: Foto av Meri Verbina, Pexels.