Agenda Fredrikstad

Av Arve Negaard

Knut Johansens artikkel «Tro, teknologi og samfunnets fremtid» i Agenda Fredrikstad er tankevekkende. Vi er i en brytningstid. Etablerte sannheter blir utfordret. Vi må orientere oss på nytt i historiens lange linjer, og tolke dem kritisk.

Johansen kommenterer min artikkel «Et felles grunnlag for å forstå virkeligheten», og er ikke overbevist om at Kants morallære står særlig nær jødisk tradisjon. Han tilføyer at her er det rom for uenighet, men også for presisjon. Det er jeg enig i. Her skal jeg presisere hva som knytter Kants morallære til en slik kritisk jødisk-kristen tradisjon, ut fra det vi i dag vet om denne tradisjonen.

Fremstillingen av Kant

I artikkelen viser jeg at den kritiske, rasjonelle tenkningen i Europa ikke begynte med opplysningstidens filosofer. Deres tenkning har røtter tilbake til antikken og islamske, jødiske og kristne forskermiljøer, samtidig som de hentet inspirasjon fra andre kulturer som irokeserne i Nord-Amerika og kineserne.

Jeg beskriver den tyske opplysningsfilosofen Immanuel Kant som en kristen protestantisk filosof på 1700-talllet, preget av opplysningstiden og pietismen, og kritisk til religiøst hykleri og ortodoks rettroenhet. Jeg skriver at Kants kategoriske imperativ, knytter oss til en mer enn 2 500 år gammel kritisk tradisjon i den jødisk-kristne fortellingen om virkeligheten.

Kants bakgrunn og prosjekt

Kant ble født i 1724 i Königsberg i det tyske Øst-Preussen. Han vokste opp i et pietistisk håndverksmiljø. Her levde han hele livet sitt og virket som filosof ved Albertina-universitetet i Königsberg til han døde i 1804.

Pietismen var en protestantisk vekkelsesbevegelse på 1700-tallet som flyttet oppmerksomheten fra ortodoksiens dogmatiske lære, til kristen praksis. Radikale pietister som Gottfried Arnold, hadde en skarp kritikk mot kirken som institusjon og beskrev kjetterne gjennom kirkehistorien som bærerne av den sanne kristendom.

Kristendommen ble forstått ut fra Det nye testamentets beskrivelse av morallæren og praksisen til Jesus, disiplene og de første menighetene. Pietismen vokste frem parallelt med opplysningsbevegelsen, med den samme tendensen til kirkekritikk og individualisme. Men de fleste av opplysningsbevegelsens tenkere gikk lenger enn pietistene i sin religionskritikk.

Ville frigjøre menneskene

Mens andre opplysningstenkere avskrev kristendommen, inntok Kant en annen posisjon. Under eneveldet i luthersk protestantiske land som Tyskland, var det kongen som bestemte hvilken religion innbyggerne skulle ha. Kirken var kongens embetsverk som satte i verk det kongen hadde bestemt.

Kant ville frigjøre menneskene fra denne religiøse umyndiggjøringen under konge og kirke. Han oppfattet denne umyndiggjøringen som den mest skadelige og vanærende av alle. Her kommer Kants kategoriske imperativ inn. For Kant er mennesket et fornuftsvesen.

Handlingsregelen i det kategoriske imperativ er en del av strukturen i alle menneskers fornuft. Den er ikke et imperativ i form av et påbud fra en eller annen instans utenfor menneskene. Den er menneskenes egen, iboende lov. Kant gjør menneskene moralsk selvbestemmende. Han argumenterte for at han gjorde kristendommen en stor tjeneste gjennom sin kritikk av kirken og myndiggjøring av det enkelte mennesket.

Han videreførte den radikale pietismens vekt på praksis og moral, og kritikk av dogmene. Han avgrenser kristendommen til etikk og moral, og fant at den kristne sinnelagsetikk i Det nye testamentet stemmer forbausende godt over ens med det rene filosofiske sinnelag, som han hadde beskrevet i sine moralfilosofiske hovedskrifter.

Han gir honnør til Paulus for å ha sett det ondes realitet mer presist enn mang en filosof, og fremholdt at vi har en hang til ondskap i vår natur.

Bibelen er mangfoldig

I en kommentar til sin bok Religionen innen grensen for den rene fornuft, peker han på at han ikke argumenterer for en ren fornuftsreligion uten åpenbaring. Han skriver at det er fullt mulig at læresetningene i den kristelige troslære ble gitt oss via overnaturlig inspirerte mennesker.

Men Bibelen er mangfoldig, ikke alt som står der er Guds tale til mennesket. For å avgjøre hva som er av Gud, må leseren bruke sin fornuft. Det som strider mot det kategoriske imperativ, strukturen i alle menneskers fornuft, er ikke av Gud.

Kants kritikk av hvordan konge og kirke umyndiggjorde menneskene i religiøse spørsmål, har ikke bare røtter i pietismen på 1700-tallet og de mange av kjetterbevegelsene opp gjennom kirkens historie som ikke ville la seg umyndiggjøre av konge, keiser og kirke, men også i jødisk tradisjon.

Det betyr ikke at Kant selv så et slektskap mellom seg og jødisk tenking og praksis, for det gjorde han slett ikke. Kirken i hans samtid hadde et negativt forhold til jødene. Det preget også ham. Han avviste jødedommen som primitiv, forkastet Det gamle testamentet, og forsto, i likhet med kirken, Jesu forkynnelse som et brudd med Det gamle testamentet.

Historisk-kritisk bibelforskning, og oppgjøret med kirkens lange antisemittiske tradisjoner, gjør Kants vurderinger på dette punktet lite relevante i dag. Vi kan se et slektskap som Kant selv overså.

Kant og den kritiske jødiske tradisjonen

Kirken har omsider tatt avstand fra sin negative karikatur av jødedommen, og innser at tekstene i Det nye testamentet viderefører tradisjoner i Det gamle testamentet. Jødiske religionsforskere som Amy-Jill Levin gjør det samme.

Det gamle testamentet er fullt av religionskritikk, ikke bare av andre folkes religioner. Yngre tekster kritiserer det som er overlevert i eldre tekster i Det gamle testamentet. Det er en løpende debatt om hvilke bestemmelser som er overordnet og skal være normerende for politikk og menneskenes livsførsel i samtiden.

På Jesu tid hadde flere jødiske miljøer konkludert med at bare to bud var overordnet alle andre, budet om å elske Israels Gud, og budet om å elske sin neste som seg selv. De første kristne sluttet seg til denne konklusjonen.

Israels Gud i Det gamle testamentet er en kraft som setter slaver fri, og bygger et samfunn som er rettferdig, barmhjertig og nestekjærlig, også for slaver, fattige og fremmede. Sagt med mer verdslige begreper, var den overordnede normen at samfunnet skal være rettferdig, barmhjertig og nestekjærlig, også for slaver, fattige og fremmede.

En intern og åpen debatt

De politiske, sosiale og psykologiske kreftene som får kampen for et slik samfunn til å lykkes, var hellig for dem. Det er et slektskap mellom denne tradisjonen og Kants kategoriske imperativ. Veien til denne konklusjonen i antikkens jødedom gikk gjennom intern debatt, der temperaturen ofte kunne være høy.

Jødene hadde ingen forpliktende trosbekjennelse, ingen dogmer, ingen religiøse myndigheter som kunne fastsette hva som var rettroenhet og kjetteri, og ingen sakramenter som gir nåde og sikkerheten om å eie frelsen. Veien til sannhet gikk gjennom åpen debatt mellom sidestilte, slik også Kant og de andre opplysningsfilosofene fremmet.

Det gamle testamentet viser hvordan de israelske stammene og senere jødene var åpne for å lære av andre kulturer; midjanittene i slaveopprøret mot Egypt, kanaaneeren da de bosatte seg i Palestina, og perserne som frigjorde dem fra fangenskapet i Babylon. I fortellingen om Noah heter det at Gud ikke bare har en pakt med de israelske stammene, men før det med alle folk på jorden. Perspektivet er universelt.

Johansen har rett i at universelle moralske idéer finnes i mange tradisjoner. Poenget mitt er at de finnes også i den pietistiske tradisjonen som Kant var preget av, og i den lange kritiske kristne og jødiske tradisjonen.

Forsidebilde: Pexels-photo