Agenda Fredrikstad

Av Ivar Buvig

Bibelen er ikke én bok med én økonomisk teori, men et bibliotek av tekster skrevet over århundrer, i ulike historiske og sosiale sammenhenger. Derfor er det useriøst å hevde at «Bibelen er mot rikdom» – uten betydelige forbehold.

Ifølge legenden, fant Konstantins mor, Helena, Jesu kors i Jerusalem. Kort tid etter oppsto en omfattende handel med korsfragmenter og relikvier. Calvin bemerket senere at det fantes nok biter av korset til å laste et helt skip. Ingen samtidige kilder nevner funnet. Etterspørselen kom før bevisene.

Dette var ikke først og fremst tro. Det var merkevarebygging. En romersk henrettelsesmetode ble forvandlet til et symbol med distribusjonsnett og markedsverdi.

Kristjánsson og Marhaug

Samboerparet og Rødt-politikerne Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug har skumlest Bibelen og skrevet bok.

Omslaget viser et stort gullkors med den kommunistiske stjernen i sentrum. De understreker at Jesus ikke var sosialist, og Marhaug har sagt at en slik påstand ville være fornærmende mot Jesus. Nettopp derfor blir omslaget mer interessant enn forbeholdene. Som kjent er det slik at emballasjen leses først og huskes lengst.

Designet forener Luthers katekisme, Maos lille røde og Det kommunistiske manifest i én gjenstand. Det er et effektivt kommunikasjonsgrep: Plassér ditt eget symbol inni Vestens mest ladede religiøse symbol, og forklar deretter at du ikke forsøker å overta det.

Klassekampens overskrift oppsummerte prosjektet bedre enn boken selv: «Rødt-paret vil ta Jesus fra høyresida.»

Ta. Ikke lese. Ikke forstå. Ikke lære av. Ta.

Objekt og merkevare

Jesus blir et objekt, en merkevare som skal flyttes fra én politisk eier til en annen. Det er en bemerkelsesverdig kapitalistisk formulering. Men hvilken kristendom er det egentlig de gjør krav på?

Den kristendommen som vokste frem som statsreligion under Konstantin. Keiseren kalte inn til kirkemøtet i Nikea for å skape politisk stabilitet, ikke for å avgjøre sannheten. Han utsatte selv dåpen til dødsleiet. Kristendommen ble et redskap for makten lenge før den ble et spørsmål om personlig tro.

Derfor fremstår prosjektet som et krav på Konstantins arv, snarere enn Jesu arv.

Fremgangsmåten er gjenkjennelig: Man overtar symbolene til en bevegelse man ikke selv tror på, fordi symbolene mobiliserer. Man forsikrer at man ikke annekterer noe, samtidig som man setter sitt eget merke inn i det gamle.

Kristjánsson er fortsatt ateist, Marhaug omtaler tro som dypt privat, og ingen av dem har planer om å bli døpt. Konstantin brukte sytten år på denne operasjonen. Manifest klarte den på halvannet.

Forfatteren har lagt illustrasjonen gererert ved hjelp av KI