Agenda Fredrikstad

Av Arve Negaard

I Agenda Fredrikstad har Knut Johansen (han har endret navnet til Ivar Buvig) og jeg en debatt om vår forståelse virkeligheten og tekster fra antikken, som Bibelen. 14. juli har han en ny og tankevekkende artikkel.

24. mars ønsket han at «kristendommen, sammen med alle andre religioner og de fleste ismer, langsomt forsvinner inn i historiens mørke», og at «Vi kan bruke Immunauel Kant’s «Kategoriske imperativ» som en start på den nye tid».

I Agenda Fredrikstad 18. april svarer jeg at vi godt kan ta utgangspunkt i Kants kategoriske imperativ, men da får vi nissen med på lasset. For Kant var godt forankret i den jødisk-kristne tradisjon som går 2500 år tilbake i tid, en tradisjon han ønsker å kvitte seg med. I min artikkel 23. juni utdyper jeg dette.

Det autonome individet

I artikkelen 14. juli åpner Ivar Buvik et nytt perspektiv. Nå peker han på at hvis vi opphøyer oss selv – som autonome individ – til den høyeste autoritet, kan vi lett bli en slave av samtidens moter og flyktige ideer. Han skriver:

«Spørsmålet er ikke om fornuften skal brukes. Selvfølgelig skal den det. Spørsmålet er hvem som sitter i dommersetet. Er fornuften et redskap for å forstå teksten? Eller er teksten råmateriale som fornuften former etter eget bilde?»

Jeg leser dette som en advarsel mot å lese samtidens og vår egen forståelse inn i antikke tekster, som Bibelens mange bøker, uten å prøve å forstå tekstene på deres egne premisser. Denne advarselen er jeg helt enig i. Vi må prøve å forstå hver tekst i Bibelen på dens egne premisser.

Bibelen som den høyeste autoritet

En vei har en grøft på hver side, og det virker som om Buvik, for å unngå den ene, kan ha endt i den andre. I kommentaren til min fremstilling av Kant, skriver han:

«Hvem kan være mot fornuft? Men under den høflige overflaten skjuler det seg en revolusjon. Bibelen sitter ikke lenger på dommerstolen. Det gjør leseren … .

Man begynner med å ville skille Guds ord fra menneskers ord. Man ender med at ens egne preferanser avgjør forskjellen.»

Her omtaler han Bibelen som den høyeste autoriteten. Den skal sitte på dommerstolen. Den er Guds ord, til forskjell fra menneskers ord. Det eneste alternativet han nevner til å gjøre det autonome individ til den høyeste autoritet, er å gjøre Bibelen til den høyeste autoritet.

Skal hele Bibelen kunne fungere slik, som vår høyeste autoritet til alle tider, må budskapet og bestemmelsene i den være enhetlig og ufeilbarlig, slik lutherske teologer forutsatte under eneveldet på 1600-tallet, da de utviklet læren om verbalinspirasjon.

De hevdet at Bibelen var Guds ord, diktert av Gud til mennesker, til forskjell fra menneskers ord. Denne læren falt på sin egen urimelighet, og er forlatt innen luthersk teologi i dag, men lever videre i noen fundamentalistiske kristne miljøer.

Ikke enhetlig, men mangfoldige

Verbalinspirasjonslæren leser en virkelighet inn i Bibelens tekster som er fremmed for disse tekstene. Tekstene i Bibelen er ikke enhetlige, men mangfoldige. De enkelte tekstene har vært levende tekster som har blitt omredigert og endret gjennom generasjoner.

Tekstene viser i tillegg en utvikling over tid, der yngre tekster kritiserer deler av de eldre bestemmelsene i Mosebøkene, slik jeg redegjør for i min artikkel i Agenda Fredrikstad 18. april 2026.

Verbalinspirasjonslæren guddommeliggjør Bibelen, og er et brudd på det første budet: «Jeg er Herren din Gud som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg» (5. Mos. 5; 6-7). Israels Gud er ikke en bok, men en levende Gud.

Bibelens forskjellige tekster er skrevet av mennesker, og inneholder refleksjoner i et bredt spekter av sjangre, over menneskers relasjoner til hverandre og til Israels Gud. Tekstene viser hvordan partnerskapet mellom Israels Gud, Israels folk og jødene utviklet seg fra de eldste tider frem til tiden rundt den store jødiske krig i årene 66-73 e.Kr., da det andre tempelet i Jerusalem ble lagt i grus.

For meg er Bibelen Den hellige skrift, som dokumenterer starten på en tradisjon jeg identifiserer meg med.

I denne artikkelen skisserer jeg hvordan vi kan lese antikke tekster – som Bibelen – med respekt, og så langt som mulig unngå bare å lese samtidens og vår egen forståelse inn i disse tekstene. Da unngår vi samtidig å guddommeliggjøre Bibelens tekster.

Åpenhet og villighet til å lære

Er det noe vi kan lære av opplysningstidens tenkere, er å møte fremmede kulturer med åpenhet, nysgjerrighet og vilje til å lære noe nytt.

Den autoritære styringsformen under eneveldet, var i mange europeiske land ansett som den selvfølgelige, gudgitte styringsformen. Men opplysningstidens tenkere var åpne for å lære av det avanserte kinesiske samfunnet, og de mer egalitære samfunnene til urinnvånerne på østkysten Nord-Amerika, og brukte det de lærte, i sin kritikk av eneveldet.

Åpenhet og villighet til å lære av andre, er en vaksine mot å opphøye seg selv og sine egne fordommer til den høyeste autoritet.

Respekt for tekstenes egenart

Skal en lese Bibelens tekster med respekt, må en – etter min vurdering – så langt det lar seg gjøre, legge egne fordommer til side, og prøve å forstå hva forfatterne ville formidle til sine lesere, ut fra det vi vet om den situasjonen tekstene ble til i. Vi må spørre hvem teksten er skrevet av, i hvilken situasjon, med hvilken forståelse av virkeligheten, i hvilken sjanger, med hvilket formål, og med henblikk på hvilke lesere.

Moderne historieskriving var ennå ikke utviklet da tekstene i Det gamle testamentet ble skrevet. Heller ikke tekstene i Det nye testamentet er det vi forbinder med historieskriving. Det blir lett feil hvis en leser poetiske tekster, fabler, moraliteter, fiksjon eller frie fortellinger om fortiden, som om det var moderne historieskriving.

Det alminnelige verdensbildet i antikken var et annet enn vårt, mer beåndet, mindre mekanisk, og med et nærere forhold mellom mennesker, ånder og guder.

Å lese antikke tekster som Bibelen med respekt, betyr ikke at en gjør det antikke verdensbildet til sitt eget, men at en aksepterer at dette var en relevant måte å oppfatte virkeligheten på den gangen, og prøver å forstå med egne begreper det teksten vil formidle.

Helhet og kontekst

Tekstene bør leses i sin helhet og i sammenheng med andre tekster og historiske kilder som kan belyse dem. Klipper en tekstene fra hverandre i små «mannaord», kan en miste forståelsen som sammenhengen gir, og lettere lese sine egne fordommer inn i teksten.

Fortellingene i Det gamle testamentet har blitt til i en periode på over tusen år, fra 1200-tallet f.Kr., til vokalene endelig ble lagt inn i den hebraiske teksten på 900-tallet e.Kr.

Tekstene viser hvordan forståelsen av virkeligheten og forholdet til Gud forandrer seg over tid, i møte med nye samfunn og situasjoner. Det er ikke overraskende, sett ut fra den lange perioden tekstene har blitt til i, og de dramatiske forandringene som hadde skjedd underveis, først for Israels stammer, så for jødene.

Det var levende tekster; gamle tekster ble omredigert og nye tekster kom til helt frem til midten av 100-tallet f.Kr. Oversettelsen til gresk på 200- og 100-tallet f.Kr., som det ofte blir referert til i Det nye testamentet, viser hvordan den hebraiske teksten har blitt tolket og tilpasset gresktalende lesere i oversettelsen.

Tekstene er kritiske

Som nevnt, er tekstene kritiske. Det er flere eksempler der yngre tekster kritiserer deler av de eldre bestemmelsene i Mosebøkene. Den kritiske holdningen gjelder ikke bare bestemmelser i Moseloven, men også deres fremste ledere, som Abraham, Moses og David.

Selv om David og andre jøder kan tituleres som «Guds sønn» eller «Guds sønner», er det aldri tvil om at de er mennesker med sine svakheter og feil, og langt fra noen guder.

Bibelens tekster har ikke en enhetlig lære, men et mangfold av stemmer. De dokumenterer den løpende debatten gjennom den antikke historien til Israels folk og jødene, der gamle sannheter stadig ble tatt opp til kritisk vurdering. Det er ikke en svakhet. Det er en styrke som binder denne mangfoldige samlingen av tekster i hele Bibelen sammen, og reflekterer det tekstene har felles; troen på Israels Gud som den høyeste autoritet.

Pakten med de ti bud

Vi er opplært til å tro på en myte om at alle mennesker er født likeverdige. I antikken visste man at det ikke er tilfelle. Mennesker var født inn i hierarkier. Det var store forskjeller på folk, mellom kvinner og menn, voksne og barn, rike og fattige, slaver og frie.

I mange folk var de største heltene regnet som guder eller halvguder. Slaver på den andre siden var eid av en herre som husdyrene, og hadde en status og et rettsvern nær husdyrenes.

Jødene i antikken identifiserte seg som etterkommere av slaver i Egypt. Bare det at de bevarte dette minnet om at de selv en gang hadde vært slaver, er oppsiktsvekkende. De fleste frigitte slaver ville legge denne nedverdigende perioden bak seg, glemme den og få alle andre til å glemme den.

For jødene var frigjøringen fra slaveriet det som konstituerte dem og ga dem et oppdrag de skulle realisere. De inngikk en pakt med Gud og hverandre om å bygge et samfunn som var rettferdig, nestekjærlig og nådig, ikke bare for frie menn, men også for kvinner, barn, slaver, fattige og fremmede. Derfor skulle de aldri glemme at de selv en gang hadde vært slaver, fattige og fremmede.  

I 5. Mosebok åpner pakten som de inngikk med Gud og hverandre, med denne bestemmelsen i det første av de ti bud:

«Jeg er Herren din Gud som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg» (5. Mos. 5; 6-7).

Den kraften som frigjorde dem fra slaveriet, og den alene, skulle være deres Gud. De skulle ikke bøye seg under noen annen autoritet enn denne frigjørende kraften, bare den skulle de holde hellig. Hvert år ble denne pakten fornyet.

Samfunnet etter Guds vilje

Hvordan de skulle bygge samfunnet etter Guds vilje, ble presisert i de følgende budene i pakten, og videre i Moselovens bud. Paktens fjerde bud, sabbatsbudet, har blitt kalt historiens første arbeidervernlov:

«Du skal gi akt på sabbatsdagen og holde den hellig, slik Herren din Gud har befalt deg! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken din slave eller din slavekvinne, verken oksen eller eselet eller noe annet av dyrene dine, eller innflytteren som bor i byene dine, slik at slaven og slavekvinnen skal få hvile, de som du. Husk at du selv var slave i Egypt da Herren din Gud førte deg ut derfra med sterk hånd og utstrakt arm. Derfor har Herren din Gud befalt deg å holde sabbatsdagen» (5. Mos. 5; 12-15).

Her gnis det inn at de aldri må glemme at de selv har vært slaver, og at de skal behandle slaver godt. Ja ikke bare slaver, men også husdyr, fremmede, og egne barn, som på den tiden var foreldrenes eiendom. Israels Gud var ikke bare en kraft som frigjør slaver, men også en kraft som straffer den som misbruker sin makt til å undertrykke andre.

Kristne teologer har prøvd å skape et skille mellom Israels Gud som hevnens Gud, og Jesu Gud som kjærlighetens Gud. Det blir feil. Både i Det gamle og Det nye testamentet er Gud både en kraft til frigjøring, rettferdighet, kjærlighet, nåde og barmhjertighet. Ikke minst for undertrykte grupper, og samtidig en kraft som straffer den som misbruker sin makt til å undertrykke andre.

Dette er to sider av samme sak. Rettferdighet og nestekjærlighet må også innebære en kamp mot urettferdighet og annen maktmisbruk.

Lovens største bud

Bibelens tekster favner en periode på over tusen, hvor Israels folk og jødene gikk gjennom store forandringer. Lover og bestemmelser som tidligere hadde fungert godt, kunne senere virke mot sin hensikt. I slike tilfeller måtte enkeltbestemmelser i Moseloven vike. Det som var hellig, var relasjonen til Israels Gud.

I min artikkel 18. april redegjør jeg for at Bibelen dokumenterer den løpende jødiske debatten om hva som er de viktigste og grunnleggende handlingsreglene, som andre handlingsregler må vike for.

På Jesu tid hadde jødiske skriftlærde konkludert med at to bud i Moseloven var de største og grunnleggende: Budet om å elske Israels Gud, og budet om å elske sin neste som seg selv. Jesus og de første kristne delte den oppfatningen. Disse to budene ble oppfattet som to sider av samme sak. Kants argumentasjon samsvarer i stor grad med dette.

Jødenes og Israels Gud

Relasjonen mellom jødene og deres Gud var et partnerskap, som krevde aktiv deltakelse fra begge parter. Det var ingen motsetning mellom Guds kraft og deres egen kraft i byggingen av et rettferdig og nestekjærlig samfunn. Også det var to sider av samme sak.

Dette partnerskapet medfører ikke blind lydighet. Tvert imot. I Det gamle testamentet er Abraham et eksempel til etterfølgelse. Han argumenterer med Gud for å redde nevøen Lot og hans familie fra ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra. Abraham gir seg ikke før Gud har skiftet mening (1. Mos. 18; 16-33).  Argumentene var utslagsgivende, ikke formell posisjon og autoritet.

Som en rød tråd gjennom hele Bibelen går denne troen på at Israels Gud var en skapende, frigjørende, kjærlig og nådig kraft. Denne kraften skulle de slippe til i sine liv. Sammen med denne kraften skulle de bygge et rettferdig og nestekjærlig samfunn for alle, et Guds rike på jorden. På Jesu tid trodde mange at det skulle kunne la seg realisere i deres samtid. Vi vet at det ikke skjedde.

Men troen på Jesu budskap, om at når vi åpner oss for Den hellige ånd, kjærlighetenes ånd, og lar den prege våre liv, da vil Guds rike spire og gro her på jorden. Den troen har levd videre helt til vår tid, og gir håp.

Konsekvenser av troen

Troen på at jødene ikke skulle bøye seg under noen annen autoritet enn Israels levende Gud, satte sitt preg på jødiske samfunn.

Jødene i antikken hadde ingen felles forpliktende trosbekjennelse, ingen dogmer, ingen religiøse myndigheter som kunne fastsette hva som var rettroenhet og kjetteri, og ingen sakramenter som gir nåde og sikkerheten om å eie frelsen. Veien til sannhet gikk gjennom åpen debatt mellom sidestilte.

Jesus og disiplene var en del av dette jødiske miljøet, sammen med andre retninger innen jødedommen på deres tid. Det nye testamentet er preget av dette jødiske miljøet, og rommer mange stemmer, som dels var svært uenige med hverandre, men som likevel fikk være en del av den samme bevegelsen.

Paulus brev til galaterne viser denne interne debatten. Evangeliet etter Markus beskriver dette mangfoldet som en styrke de skal ta vare på:

«Men Jesus kalte dem til seg og sa: «Dere vet at de som blir regnet som fyrster over folkene, undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik er det ikke blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være alles slave. For heller ikke Menneskesønnen er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange» ( Markus 10; 42-45).

Kirkelig hierarkisk, autoritær styring

Til tross for disse advarslene mot hierarkisk, autoritær styring, utviklet deler av kirken seg gradvis i en hierarkisk retning, ledet av biskoper i de største byene.

I 325 e.Kr. inngikk biskoper fra denne delen av kirken et partnerskap med den romerske keiseren Konstantin. Partnerskapet ble stadfestet i Den nikenske trosbekjennelsen, skrevet for å skille mellom hvem som fikk bli med i keiserens privilegerte del av kirken, og hvem som skulle skyves utenfor til fortsatt forfølgelse og forkjetring.

Kirken ble splittet. Den romersk katolske kirken ble en del av keiserens administrative ledelse av Romerriket med en strengt hierarkisk og autoritær struktur. Den ble en sterk organisasjon. Da Vest-Romerriket gikk til grunne, var Den romersk katolske kirken den eneste delen av Vest-Romerrikets administrasjon som klarte å leve videre.

Men Den romersk katolske kirke klarte aldri å samle alle kristne. Forfølgelsene av andre kristne opp gjennom middelalderen vitner om omfanget til og utbredelsen av disse bevegelsene, og hvilken trussel Den romersk katolske kirken oppfattet dem som.

Mangfold, allianser og fellesskap

Det andre vatikankonsil fra 1962 til 1965 ga en radikal endring av Den romersk katolske kirke, og gjorde den mer åpen og anerkjennende overfor andre kirker og trossamfunn. Det åpnet for nye allianser.

Den norske kirke var også inntil nylig en hierarkisk organisert statskirke, med vedtatte autorative bekjennelsesskrifter. Nå mykes den opp, har blitt en folkekirke, og definerer seg selv som et uenighetsfellesskap.

Det er en spennende reise, hvor vi har mye å lære av de kristne som opp gjennom historien aldri har latt seg undertrykke av autoritære strukturer. De har spilt en viktig rolle i utviklingen av de europeiske samfunnene religiøst, kulturelt, politisk og økonomisk. Vi finner dem ikke bare i forkjetrede kirkesamfunn, men også innfor Den romersk katolske kirke og de protestantiske statskirkene.

Vi finner slike stemmer også blant muslimer i middelalderen og blant europeiske jøder, som helt frem til vår tid har beholdt sin kritiske holdning og viljen til sannhetssøking. Vitenskapelig fremskritt har ikke vært en trussel mot disse jødenes tro og religiøsitet.

Troen på rettferdighet, nestekjærlighet og nåde deler i dag mange kristne, jøder og muslimer også med andre. Det åpner for brede allianser og nye fellesskap, på tvers av gamle skillelinjer.

Vi kristne står i en lang tradisjon, som vi skal fornye og føre videre, i vår tid, i vårt samfunn, med vår kunnskap, sammen med andre, så ærlig og redelig som vi klarer.

Illustrasjonsfoto: Pexels Photo