Agenda Fredrikstad

Av Roger Johannessen

«Veldedighet er skadelig med mindre den hjelper mottakeren til å bli uavhengig av den.»

John D. Rockefeller

«Vil sosialhjelpen i Fredrikstad ende opp som en suppestasjon?». Det var temaet da Klientaksjonen demonstrerte i Gågata i januar 1993. Foreningen delte ut gratis suppe til de forbipasserende i protest.

Året etter skulle de fem kommunene forenes slik Stortinget hadde bestemt. Klientaksjonen fryktet at de fattigste i den nye storkommunen ikke skulle få tilstrekkelige midler til livsopphold og at kommunen derfor ville overlate en del av sine lovpålagte oppgaver til frivillige veldedige organisasjoner.

Redusert sosialhjelp

I perioden 1990 – 1992 hadde Fredrikstad kommune spart inn 35 millioner kroner gjennom å redusere sosialhjelpssatsene med for eksempel 800 kroner pr. måned for en enslig mottaker.

Sosialhjelpssatsene ble harmonisert i den nye storkommunen slik at mottakere i Sentrum fikk en økning på ca. 800 kroner pr. måned, mens mottakere i de andre kommunedelene fikk redusert sitt livsopphold med 200 til 300 kroner pr. måned. Deretter skulle de fattigste enslige motta kr. 3.030 til livsopphold hver måned i flere år fremover.

Det tok et par år før Klientaksjonens spådom om suppe ble til virkelighet: Åpent Hus delte ut mye gratis suppe i Pizzanini-bygget. Utdelingen ble avsluttet i mars 1996, fordi lokalene skulle brukes til visesang.

Engasjerte innbyggere

Den gang var det mulig å lese slike korte prinsipielle utsagn fra engasjerte innbyggere i lokalavisa:

– I dagens samfunn burde det ikke være nødvendig med suppestasjoner hvis politikerne kunne disponere midlene riktig.

R.Ø. Gressvik

– Jeg støtter fullt ut Svein Bendik Hansen i hans synspunkt på at det burde være unødvendig med en suppestasjon i Fredrikstad. De som trenger det bør få det de trenger av kommunen.

Bjørn Hansen (Demokraten 18.01.1996)

– Det er beklagelig at Fredrikstad kommune ikke har råd til å hjelpe disse menneskene som må oppsøke suppestasjonen i Pizzanini-kvartalet for å få mat i magen.

Inge Ansjøn (Demokraten 22.01.1996)

Urettferdigheten:

Folk vil ha det slik.
Tapere og vinnere
side om side;
suppestasjon og palass
i trygg avstand,
et tomt skrik
mellom fattig og rik.
Slik opprettholder vi
urettferdigheten

Rolf Opås(Demokraten 08.01.1996)

Statlig veiledende normer

Fra og med februar 2001 ble det innført statlige veiledende normer for livsopphold. Fredrikstad kommune vedtok kort tid etter å benytte statens veiledende norm som utgangspunkt for utmåling av stønad til livsopphold. Den veiledende livsoppholdsnormen for en enslig person økte til 6.650 kroner pr. måned fra og med juli 2002.

Siden den gang har de folkevalgte her i byen forholdt seg til de statlige veiledende normene med sine årlige justeringer. Prismålinger gjort for to år siden av SIFO (Statens institutt for forbruksforskning) viste at de veiledende normene ikke har fulgt med i prisutviklingen.

For eksempel hadde enslige personer som mottar økonomisk sosialhjelp her i kommunen, 816 kroner mindre å leve for i måneden enn det kostnaden var for å opprettholde et forsvarlig livsopphold i 2024.

Reduserer utbetalingene

En av Forbrukerinstituttets hovedkonklusjoner var at de veiledende satser var for lave for at samtlige brukergrupper skal kunne opprettholde et forsvarlig livsopphold i perioden de mottar økonomisk sosialhjelp. Verken stat eller kommune tok hensyn til SIFOs forskningsresultater eller anbefalinger fra to år tilbake.

Staten ved Arbeids- og inkluderingsdepartementet fortsetter å øke de veiledende satsene årlig i tråd med anslaget for vekst i konsumprisene i nasjonalbudsjettet. For en enslig voksen person ble økningen i år på 2.2 prosent – fra 8100 kroner i 2025 til 8300 pr. måned i 2026.  

I Fredrikstad kommune har de folkevalgte valgt å redusere de veiledende normene for første gang siden tidlig 90-tall. Nå vil de som styrer kommunen spare ti millioner kroner i løpet av 2026 på de aller fattigste innbyggerne. Metoden består i å gi alle sosialhjelpsmottakere fem prosent mindre å leve for pr. måned. Nå må en enslig voksen person klare seg med 7885 kroner i måneden.

I debatten i bystyret i desember 2025 fikk vi gjennom innlegget til Høyres Marianne Klever Næss, innsikt i hvordan en representant for flertallet tenker om å redusere sosialhjelpssatsene: «Ordningen er viktig – men at Høyre vil sikre ordningen til dem som trenger det mest. Viser til en rapport som kommer senere i dag om sosialhjelp. Må våge å spørre om dagens satser kan bidra til avhengighet av systemet fremfor å lete etter jobb. Vi må våge å spørre. Mener jobbrettede tiltak med mer er bedre.» (Kilde: FB 11.12 2025.)

Skal bedre levevilkårene

Fredrikstad kommunes oppgave er «å bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltagelse i samfunnet», slik det heter i Sosialtjenesteloven (Lov 2009-12-18 nr. 131).

Hvordan kan Fredrikstad kommune fylle denne oppgaven så lenge de fattigste får utbetalt mindre i stønad enn det koster å leve?

Det er besnærende å oppleve hvordan Marianne Klever Næss ikke engang forholder seg til faktiske forhold, men baserer sine utsagn på myter og egne moralistiske holdninger. At den uvitende folkevalgte representanten fra partiet Høyre er frekk nok til å spørre om sosialhjelpssatsene er så høye at folk ikke gidder å søke jobb, tyder på at representanten er helt blank om de fattiges faktiske situasjon. Som om hun ikke vedkjenner seg fattigdommen eller om mulighetene på jobbmarkedet.

Et velkjent refreng

Uttalelsene fra Høyre-representanten oppleves som et velkjent refreng fra reaksjonære krefter uten verken evne eller vilje til å sette seg i den situasjonen fattige folk i Fredrikstad faktisk befinner seg i. Tvert imot er det vanlig å mistenkeliggjøre folk som befinner seg i en vanskelig livssituasjon, fra den kanten.

Representanten synes å være helt uvitende om at fattigdom er en tilstand med flere dimensjoner. Det handler ikke bare om mangel på penger, mat, rettssikkerhet og tak over hodet. Subjektive opplevelser som skam, stress, avmakt, frustrasjon, dårlig helse, dårlig psyke, sosial eksklusjon, opplevelsen av å «stå utenfor», manglende mulighet for selvrealisering og planlegging, er viktige bestanddeler i den fattiges liv.

Alle og enhver kan havne i en uventet og vanskelig livssituasjon der nøden banker på. Mulighetene reduseres. Evnene forsvinner. Fattigdommen vokser. Avmakten dominerer.

En ansvarsfull oppgave

Hvem kan hjelpe? Hvem skal hjelpe? Hva slags hjelp skal gis? Å hjelpe er ingen enkel sak. Å gi hjelp er en ansvarsfull oppgave. Hjelpen må gis ut fra den hjelpetrengendes behov – ikke fra andres behov.

Muligheten for at hjelpen kan virke mot sin hensikt slik at den gjør mer skade enn gavn, er til stede. Gode intensjoner gir ikke alltid det beste resultatet. Det er stor forskjell på å gjøre noe sammen med andre og det å gjøre noe for en annen.

Et eksempel på god hjelp er Gatesosionomen, et unikt prosjekt i regi av Kirkens Bymisjon. Der deltar frivillige med den viktige oppgaven det er å være bisitter når det er vanskelig å oppsøke NAV alene. Det virker. Motmakt i praksis!

Kort vei til gratis mat

Når kommunen tilbyr mindre penger til livsopphold enn det koster å leve, er veien kort til de som deler ut gratis mat. Det er en form for hjelp det er mange gode grunner til å spørre om effekten av. 

«Alle skal ha mat på bordet», skriver Sentrum Frivilligsentral på hjemmesiden; «Mange mennesker i Fredrikstad har trang økonomi og trenger en hjelpende hånd. Hver 14. dag deles det ut mat på henholdsvis Lisleby og Sellebakk. Utdeling er et samarbeid mellom flere organisasjoner og det er Kiwanis som er initiativtaker. Vi trenger frivillige til å hente mat, pakke mat, dele ut mat og rydde opp etter utdelingen.»

På Hvaler skriver Frivilligsentralen: «Det kan variere mye fra uke til uke hva og hvor mye vi har å dele ut.»

Informasjonen vitner om at matutdelingen er blitt institusjonalisert og at den er tilfeldig. Institusjonalisert ved at det er kommunene som finansierer 40% av Frivilligsentralenes virksomhet. Fredrikstad kommune finansierer delvis Kirkens Bymisjon og Blå Kors som også har matutdeling som en del av sin virksomhet. Tilfeldig fordi hjelpen som gis er uforutsigbar. Ingen vet hva som kan forventes av hjelp.

Dekker ikke behovet

FAFO (Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon) opplyser at seks av ti matutdelere ikke klarer å dekke matbehovet til de som kommer. En tredel av disse oppgir at de noen ganger sender folk hjem uten mat.

Tilbudet om matutdeling i Norge har stabilisert seg på et høyt nivå. Det er minst like mange organisasjoner som deler ut mat i 2025 som i 2023, og etterspørselen etter mathjelp har ikke gått ned. Matutdeling framstår dermed ikke som et midlertidig krisetiltak, men som et institusjonalisert og varig innslag i det norske velferdssamfunnet.

Tilbudet finnes over hele landet, fortsatt med flest utdelinger i storbyene, men det er flere tilbud i mindre kommuner enn tidligere. En stor andel av matmottakerne mottar sosialhjelp, uføretrygd, arbeidsavklaringspenger eller pensjon. Det er også en større andel enslige enn i 2023.

Er de målrettet nok?

Matutdeling har etablert seg som et vanlig tilbud for enkelte i lavinntektsgruppene. Dette understreker viktigheten av å diskutere om de politiske tiltakene som iverksettes, er målrettet nok til å hjelpe de som strever mest økonomisk i Norge, men også om integreringspolitikken er tilstrekkelig, om innsatsen for å hindre at barn vokser opp i fattigdom treffer, og ikke minst frivillighetens rolle og funksjon i velferdssamfunnet, skriver FAFO.

Det råder enighet om at alle skal ha mat på bordet. Det uenigheten består i, er hvem som skal sørge for maten; frivillige organisasjoner med kommunal støtte eller kommune og stat gjennom NAV?

Nå er veldedigheten blitt stueren, populær og hyggelig. Det er all grunn til skepsis når frivillige organisasjoner fyller det behovet Fredrikstad kommune har som lovpålagt oppgave å utføre.

På den ene siden har kommunen et lovpålagt ansvar gjennom sosialtjenesten i NAV for å sørge for at alle innbyggerne har et forsvarlig livsopphold. På den annen siden finansierer kommunen frivillige veldedige organisasjoner som deler ut gratis mat.

Ikke bare matmangel

Hvorfor gjør de folkevalgte dette? Er det en form for erkjennelse av at Fredrikstad kommune ikke evner å utføre sine lovpålagte oppgaver i NAV? Er det en form for bestilling til de veldedige organisasjonene? Er det en form for en stilltiende avtale?

Blir det billigere for kommunen å finansiere utdeling av gratis mat enn å gi folk det de trenger i økonomisk stønad? Hvis behovet for å hjelpe er så stort, hvorfor deler de ikke ut penger? Hvem bestemte at det nettopp er mat det skorter på?

Begrepet livsopphold inkluderer blant annet mat og drikke, klær og sko, helse og hygiene husholdsutgifter og boutgifter. Fattigdom handler ikke kun om mangel på mat. Mathjelp er et dårlig alternativ i forhold til økonomisk sosialhjelp.

Matutdelingen fungerer kun som et plaster på et sår som ikke vil gro. Velferdsstaten undergraves av velmenende veldedige. Selv om sikkerhetsnettet ikke er godt nok, er det ikke behov for å bidra til å svekke det ytterligere. Sikkerhetsnettet i en velferdsstat er utformet gjennom statlig eller kommunal lovpålagt virksomhet. Vi lever i en velferdsstat der hver enkelt av oss har rettigheter og til dels rettssikkerhet i forhold til NAV.

Den som oppsøker NAV og søker om økonomisk sosialhjelp, tigger ikke. Den personen gjør et forsøk på å utløse sine rettigheter. Den som oppsøker veldedige for å få utdelt en pose med gratis matvarer, har ingen rettigheter.

Illustrasjon på forsiden: Kirkens Bymisjon