Agenda Fredrikstad

Av Ivar Buvig

Jeg tenker ofte på mannen i Fredrikstad som satte opp et stillas mot huset sitt uten først å be kommunen om tillatelse. Det kostet ham 17.000 kroner.

Jeg skriver ikke dette fordi stillaser bør settes opp uten omtanke. Men fordi historien sier noe om hvor mye makt vi har vent oss til å leve under, og hvor sjelden vi spør hvem som egentlig trenger å ha den. Anarkisme betyr ikke «ingen regler» eller «ingen orden». Det kommer fra gresk an arkhos: ingen hersker.

Et annerledes spørsmål

Det er en viktig forskjell. En leder eller fagperson har autoritet fordi vedkommende kan noe. Jeg lytter til legen fordi hun kan mer om kroppen enn jeg gjør, og til elektrikeren fordi han kan mer om strøm. Men denne autoriteten følger saken. Den gir dem ikke rett til å bestemme over resten av livet mitt.

Herredømme er noe annet. Da er makten knyttet til en posisjon, ikke nødvendigvis til kunnskapen. Den kan brukes på mennesker som aldri har gitt den fra seg, og som ikke uten videre kan ta den tilbake.

Kanskje naboene til mannen med stillaset ville spurt et enklere spørsmål enn kommunen: Er stillaset trygt? Et gebyr på 17.000 kroner gjør ikke i seg selv stillaset tryggere, som burde være målet. Det minner først og fremst om hvem som har makten.

Et annerledes samfunn

Et annet type samfunn trenger ikke å være et samfunn uten regler. Det kan være et samfunn der mennesker i større grad løser ting sammen. Tenk på dugnaden. Naboer møtes, fordeler oppgaver, hjelper hverandre og finner løsninger fordi de har en felles interesse. Ingen trenger å herske over de andre. Kunnskap og ansvar kan flyte dit de trengs, uten at alt må gjennom et hierarki.

Murray Bookchin kalte en slik tanke «frihetlig kommunalisme»: Makten bør ligge så nær menneskene som mulig, i forsamlingene der folk faktisk bor. Når en sak angår flere lokalsamfunn, samarbeider de. Makten sendes oppover når det er nødvendig, ikke fordi den alltid skal ligge der.

Det er ikke en revulosjon, det er bare en litt annen måte å tenke demokrati på. Vi beholder mest mulig av makten hos oss selv. Vi spør ikke hvem som skal styre oss, men hva vi kan løse sammen.

Den store forskjellen

Og her ligger kanskje den viktigste forskjellen mellom et selvstyrt fellesskap og et rigid hierarki: Det første begynner med spørsmålet «Hvordan kan vi hjelpe hverandre?» Det andre begynner lettere med «Hvem har myndighet til å bestemme?»

Det samme gjelder straff. Et fellesskap som styrer seg selv, spør først: Hvordan sørger vi for at stillaset er trygt? Ikke: Hvor hardt skal vi straffe den som brøt regelen?

Forskjellen kan virke liten. Den er egentlig grunnleggende.

Arbeiderbevegelsen

Arbeiderbevegelsen bar lenge med seg sterke idealer om solidaritet, fellesskap og gjensidig hjelp. Etter hvert ble deler av denne bevegelsen også en statsbærende kraft, med et omfattende apparat for å regulere og administrere menneskers hverdag.

Kanskje ligger det en lærdom her: Solidariteten kan overleve selv når makten sentraliseres. Men solidaritet og selvstyre er ikke det samme.

Vi behøver ikke drømme om barrikader. Vi kan begynne et langt roligere sted: med å flytte makten nedover. Til nabolaget. Til lokalsamfunnet. Til menneskene som faktisk berøres av beslutningene.

Og med et enkelt spørsmål: Hvor mye av livet vårt trenger egentlig å styres ovenfra?

For hver gang naboer organiserer en dugnad, løser et problem sammen eller stiller opp for hverandre, gir de allerede et svar.

Mennesker trenger ikke alltid noen over seg.