Høringen avslørte stortingsrepresentantenes inkompetanse til å gjennomføre denne type høringer. De virket dårlig forberedt, det virket som de ikke hadde noen ide om hvor og hva de ville oppnå med høringen, og de fleste av spørsmålene var på linje med det klassiske spørsmålet som stilles idrettsutøveren etter målgang: «Hva føler du nå?»
Men kanskje det er så enkelt som at komiteen ikke hadde noe å spørre om. I hvert fall ikke noe som kunne avsløre en ukultur i utenrikstjenesten
En dokumentasjon
Tidligere utviklingsminister og SV-lederen Erik Solheim hadde åpenbart sett frem til høringen. Han struttet av selvtillit og belærte oss om diplomatiet – på en så pompøs måte at det grenset til det latterlige.
Det var ikke et spor av ydmykhet selv om han ble kastet som FN’s miljøsjef etter en kritisk rapport der FNs internrevisjon felte «en knusende dom» over hvordan Solheim forholdt seg til organisasjonens reiseregler. (Kilde: VG, 24. november 2018.)
Børge Brende – den eneste av de innkalte statsrådene som har hatt nær kontakt med Epstein, virket arrogant og fornærmet, uten at andre enn komitélederen så ut til å reagere. Jo da, han beklaget både at han hadde løyet om sitt forhold til Epstein og at han hadde hatt kontakt med overgriperen. Ut over det var det lite ydmykhet å spore hos Brende.
Tvert imot, Brende understreket at han ikke hadde gjort noe ulovlig. Men for mennesker i betrodde stillinger, handler det mer om å opptre etisk korrekt som ikke å bryte loven. Brende kritiseres for ikke å ha opptrådt etisk korrekt.
Løgn og dårlig dømmekraft
Epstein-vennene som er tatt med buksene nede, forsøkte å snakke seg bort fra sannheten– på godt norsk å lyve – før de ble avslørt av Epstein-dokumentene og måtte krype til korset, beklage løgnen, forholdet til Epstein og innrømme at de hadde utvist dårlig dømmekraft.
Det er betenkelig at det er mennesker i betrodde stillinger og posisjoner som tillater seg usannheter for å dekke seg selv, og i neste omgang regner med at de skal komme unna med å innrømme – og beklage – dårlig dømmekraft.
Det er betenkelig at det er mennesker vi har betrodd både penger og posisjoner som opptrer på denne måten. Vi må kunne forlange at mennesker i politikk og samfunnsliv, som har fått folkets tillit gjennom demokratiske valg, både har solide etiske holdninger og god dømmekraft. Det er vel derfor vi har valgt dem.
Dronningen fikk posisjonen som kronprinsesse uten verken søknad eller en offentlig ansettelse, men fordi den daværende kronprinsen forelsket seg i henne, og den daværende kongen gikk god for forelskelsen. Så tilfeldig – og udemokratisk – er monarkiet.
Alle kan gjøre feil
Alle kan gjøre feil og alle fortjener en ny start. Men respekten for politikken og institusjonene kan ikke føre til at man bare kan gå videre og håpe på at alt blir glemt. Man må rykke tilbake til start, og kanskje også gå noen strafferunder for å bevise at man har lært den vonde leksen som igjen gjør dem til betrodde personer.
La oss ta vårt kortreiste eksempel: Jeg har aldri forstått at Fredrikstad bystyre – våre fremste lokale tillitsvalgte – ikke har reagert over for Leif Eriksen etter at han ble tatt for – og innrømmet – at han i årevis hadde misbrukt konas HC-kort. Manglende reaksjoner viser en manglende respekt for både politikken og demokratiet – og særlig oss velgere.
Leif Eriksen trakk seg fra sine verv i Fremskrittspartiet, men beholdt den betrodde stillingen som en godt betalt styreleder i Frevar. Åpenbart klarer ikke politikerne å skille mellom partiverv – der man representerer en liten krets – og offentlige verv der man som folkevalgt, representerer hele befolkningen og står ansvarlig over for både velgere og bystyret.
Det mest betenkelige er at hvis ikke Dagbladet hadde avslørt Eriksen, kunne misbruket trolig bare fortsatt.
Det verste jeg hører er når folk sier «at nå må vi bli ferdig med det» og «vi må legge det bak oss». Ja, alle fortjener en ny begynnelse, men ikke før vi har gjort opp for oss. Et samfunn som ikke tar dette på alvor, undergraver sin egen integritet.
Som kveg i tordenvær
Mange har konkludert med at høringen bare ble en dokumentasjon på at politikereliten søker sammen som kveg i tordenvær, slik Georg Apenes en gang sa pressefolk gjør når noen truer dem utenfra. Under høringen var det knapt et feilskjær i fremstillingen av hvor korrekt livet er i Utenriksdepartementet. Det lengste man strakk seg til, var at det alltid er muligheter for forbedringer. Det er jo en høyst uforpliktende uttalelse så lenge vi ikke får svar på hva som kan forbedres.
Å stille spørsmål som avslører kritikkverdige forhold, er ikke enkelt. Særlig når man står over for trenede intervjuobjekter som sniker seg unna ved å snakke om alt annet enn å besvare spørsmålene.
Første bud er å vite hva man vil med utspørringen. Det er jo stor forskjell på kritiske spørsmål målrettet mot formålet, og åpne spørsmål som gjør journalisten til et mikrofonstativ for intervjuobjektet. Er høringen uten fokus, sklir svarene ut i alle retninger og etterlater seg flere spørsmål enn svar.
Kritiske spørsmål
Kritiske spørsmål må bygge på klare premisser som holder intervjuobjektet fast til man har fått et klart svar. Det jeg betegner som “kritisk kvalifiserte spørsmål” må ha som en premiss faktiske hendelser, forhold, utsagn, påstander som intervjuobjektet blir konfrontert med på en saklig og bestemt måte. Det krever også at man ikke lar seg avspise med et ufullstendig svar, men stiller oppfølgende spørsmål, noe vi gang på gang ser at journalister unnlater å gjøre.
Men skal det lykkes, må utspørreren gjøre en grundig jobb i forkant av utspørringen. Man må snakke med kilder som kan bidra med alternativ informasjon, spørsmål som kan åpne for nye viklinger og nye utfordringer.
Stortinget kunne ikke vente på granskningsutvalgets utredning. Folket måtte få et svar – som vi ikke fikk! Man sitter heller igjen med et spørsmål om dette var komiteens – og ikke minst komitelederens – behov for å vise handlekraft. Det lyktes man i tilfelle ikke med.
