Viking skal ha honnør for at de klarte uavgjort 3 – 3 mot Bayern Munchen i Stavanger tirsdag kveld. Honnør for en fantastisk innsats gjennom samfulle 90 minutter. Når de spiller slik, er de uten tvil Norges beste lag. Likevel er det noe som skurrer.
Da TV2-reporteren begynte intervjuet med Viking-kapteinen Zlatko Tripic etter kampen, bemerket han spillerens blikk. Tripic sa det selv: «Det er adrenalinet! Jeg kunnen løpt i 90 minutter til!»
Deretter fulgte TV 2-reporterne opp med tre kvarters hemningsløs lovprising både av Viking-spillerne generelt, og av kaptein Tripics betydning for laget og for utfallet av denne kampen: Fantastisk innsats, kommer inn under huden på rutinerte verdensstjerner, gjør motstanderne så frustrerte at de gjør tabber og får en av sine beste spillere utvist!
Motforestillinger
Først da TV2-teamet – nærmere halvannen time etter kampslutt – kom på at det kanskje fantes et annet syn på saken, og intervjuet Bayerns trener Vincent Kompany, kom det noen motforestillinger mot «mannen (Zlatko Tripic) som er flink til å rope høyt og rulle rundt!» Bayerns trener roste Viking for innsats og uttalte at Viking var vanskeloge å bryte ned.
Men han var mindre begeistret for de provokasjoner både Michael Olise og spissen Harry Kane ble utsatt for. Olise ble til slutt så frustrert at han kastet ballen i retning Tripic. Den relativt løse ballen traff Tripic i ansiktet, og Tripic gikk ned som han var blitt truffet av en russisk drone. Der ble han liggende til Olise hadde fått sitt andre gule korte og ble vist av banen. Det førte til et skifte av momentet i kampen, men flere minutter på overtid kjempet Viking inn utligningsmålet, på et innlegg fra samme Tripic.
En sunn sjel?
Jeg er ikke kritisk til at et lag som i utgangspunktet er underlegent, tar i bruk fysisk styrke og kynisme for å utligne forskjellen og bedre sjansene for poeng. Det er høyst forståelig slik internasjonal fotball har utviklet seg, ikke minst på grunn av pengesummene som er involvert! Dette har ikke minst «mitt lag» Bodø/Glimt nydt godt av de siste årene. Det er forståelig at spillere og trenere gjør alt for å få en del av pengene.
Det som skurrer for meg, er de holdninger som kommer til syne. Det er mulig at begrepet «En sunn sjel i et sunt legeme,» er utdatert og ikke aktuelt for toppidretten lenger. Det er i så fall trist. Hvilke argumenter skal vi da bruke for å få barn og barnebarn til å begynne med idrett?
Bare en forsvinnende prosentandel klarer å bli spiss på Manchester City og tjene en million pr. dag. Penger klubben nå er tiltalt for å ha pumpet ulovlig inn i klubben.
En spesiell person
Jeg kjenner ikke Viking-kaptein Zlatko Tripic, men jeg har skjønt at han er en spesiell person. De som kjenner ham, sier at han utenfor banen er en omtenksom og snill person både over for familie, venner og lagkamerater. Trenerne sier at han betyr voldsomt mye for miljøet og samholdet i klubben.
Men når han får på seg kampdrakten og skal ut i en viktig eller avgjørende kamp, endrer han åpenbart personlighet. Da blir han en veldig målrettet fotballkriger, klar til fysisk kamp hvor alle midler er tillatt og hvor det eneste som gjeldet er seier. «Han går foran og er en inspirasjonskilde for de andre spillerne», sier trenerne.
Jeg har tidligere kritisert Tripic etter at han framsto på TV under siste peptalk før en kampstart og skrek ut at han «hatet» motstanderen. Etter min oppfatning er det å bruke et slikt uttrykk i idretten helt forkastelig.
Forbilde for unge
Kapteinen på at eliteserielag som Viking, er et forbilde og en rollemodell for hundrevis av gutter og jenter i aldersbestemte klasser. Ikke bare i Viking, Stavanger eller Rogaland. Etter kampen forleden, vil kanskje jenter og gutter over hele landet se opp til Zlatko og bli som han. Betyr det at de vil begynne å hate spillerne på lagene de møter i serien? Eller ta rennefart og rive ned motspillere bare for å få dem sinte? Jeg håper ikke det.
Muligens kommer Tripic fra en annen kultur og tradisjon hvor vinnerviljen er sterkere enn vi er vant til. Men det hjelper ikke at TV2s team hyller ham hemningsløst og uten motforestillinger. Det ble ikke stilt et eneste kritisk spørsmål til en taktikk som bygde på å «komme under huden» på Bayern-spillerne og provosere og irritere dem så mye at de mister fokus på det de skulle gjøre og begynne å gjøre feil.
TV-teamene oppførte seg både på banen og i studio som de var en del av Vikings supportergjeng som hyllet laget og trenerne og ikke minst kapteinen for det ene poenget. Er det slik vi ønsker at sportsjournalister skal oppføre seg? Som PR-agenter og patrioter for laget, uten motforestillinger eller kritiske spørsmål?
Gang på gang opplever vi at sportsjournalister ikke klarer å holde avstand til hendelsene de skal rapportere om, men opptrer som skuffede eller begeistrede supportere. Ekspertkommentatorer med egen spillerbakgrunn, klarer heller ikke å tilpasse seg sin nye rolle som representanter for de aktuelle redaksjonene. Entusiasme er bra, men balanse i fremstillingen er enda viktigere.
Bevisste barnetrenere
Jeg håper at trenere og lagledere for gutte- og jentelag har fokus på gleden ved å spille fotball. Det å spille fram en medspiller med en flott og presis pasning, det å få laget til å fungere sammen som lag, det å løse oppgaver de ikke ville klart alene. Og at de individuelt lykkes med en flott demping og mottak, med et rent treff på et skudd eller en vellykket finte. Det er viktig at barna får oppleve at man ikke behøver å oppføre seg som en berserk på banen, for å lykkes!
En annen vei
Så må jeg legge til at Bodø/Glimt kvelden etter Viking-kampen, slo Dortmund, et annet tysk storlag i samme turnering, 1 – 0. Ja, det var harde tak og fysisk fotball i den kampen også, men aldri snakk om en taktikk hvor man skulle provosere motstanderne til å gjøre ulovligheter for å få dem utvist.
Dortmund startet med en del innbyttere i den tro at de likevel var et bedre lag. Det var en feilvurdering, og med bedre utnyttelse av sjansene, burde Glimt ha ledet klart til pause. Da Dortmund satte inn fire av de faste A-lagsspillerne med en halvtime igjen å spille, overtok de føringen av kampen. Men Glimt klarte å stå imot presset takket være oppofrende forsvarsspill.
Kampen sett under ett, var Glimt det beste laget. Glimt vant fortjent fordi laget spilte den beste fotballen i nitti minutter. Både Viking og Glimt er så gode lag med så gode spillere at de ikke behøver å ty til en usympatisk taktikk for å utjevne forskjellene. Da kan de vinne uten at det skurrer!
Artikkelforfatteren har vært medlem av Bodø/Glimt og spilte for klubben i alle aldersbestemte klasser på 60-tallet.
